Lokking

Fakta

Kort definisjon

Lokking er å bruke et lokkemiddel – typisk mat ført langs en bane – til å framkalle en ønsket bevegelse, som så forsterkes. Lokket er en prompt: en midlertidig hjelp som skal tones gradvis ut. Verktøyet er legitimt og ofte effektivt; problemet oppstår først når prompten ikke trappes ned.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Lokking er å vise hunden veien med noe den vil ha. Holder du en godbit foran snuten og fører den sakte bakover og opp, følger hodet etter, bakenden synker – og vips, sitter hunden. Du «lokket» fram sittingen. Det er raskt, det er lett, og for mange atferder er det den enkleste veien i gang.

Så hvorfor har lokking et litt frynsete rykte? Ikke fordi det er «juks». Lokking er et helt legitimt verktøy, og ofte det mest effektive stedet å begynne. Problemet er ett bestemt: at lokket blir hengende. Lokkematen er en hjelp – en prompt – og hjelpen skal fjernes igjen. Blir den ikke det, ender du med en hund som setter seg bare når det vaier en godbit foran snuten, og står som et spørsmålstegn når hånden er tom.

Nøkkelen er derfor å trappe ned. Først med mat i hånden, så med samme håndbevegelse uten mat i, så en mindre bevegelse, til slutt bare et lite tegn eller et ord. Trapper du ned gradvis, er lokking en flott start. Trapper du ikke ned, har du lært hunden å følge maten – ikke å sette seg.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Lokking er en prompt-metode: lokket er en midlertidig, ekstra stimulus som framkaller en ønsket respons man deretter kan forsterke. Dette knytter lokking til to andre oppslag på en måte som er verdt å få presist, i forlengelse av presiseringen i shaping:

Nedtrapping av lokket er shaping som prinsipp. Å tone lokket gradvis ned – fra full matbevegelse, via tom håndbevegelse, til et lite håndtegn – er differensiell forsterkning av suksessive tilnærminger til målatferden uten prompt. Det er altså den samme mekanismen som driver shaping, anvendt på selve avhengigheten av hjelpen. Å «fade lokket» og «shape mot uavhengighet av prompt» er to beskrivelser av samme prosess.

Den reelle innvendingen er promptavhengighet – ikke juks. Kritikken mot lokking treffer bare når den formuleres presist. Lokking er ikke problematisk fordi hunden «får hjelp» eller fordi det er en snarvei; det er et normalt og effektivt utgangspunkt. Faren er spesifikk: promptavhengighet – at atferden kommer under kontroll av lokket i stedet for av det signalet eller den situasjonen du egentlig vil ha kontroll fra. Da har du, med stimuluskontrollens språk, festet atferden til feil stimulus. Dette er samme feilkilde som når «hunden lærte å følge den synlige godbiten» forveksles med en forsterkningseffekt (STYLEGUIDE §8): den egentlige diagnosen er en prompt som ikke er tonet ut.

Balansen er derfor nøktern: bruk lokking der det får deg raskt og rent i gang, men planlegg nedtrappingen fra første stund, og sjekk jevnlig at atferden fortsatt kommer uten lokket. Et lokk som fortsatt trengs etter mange gjentakelser, er ikke en hjelp lenger – det er blitt en del av atferden.

Når brukes den

Lokking egner seg godt til å få i gang bevegelser som lar seg «føre» – posisjoner (sitt, dekk, stå), vendinger, forflytninger, å følge en hånd. Den er mindre egnet der man vil ha hundens egen utforsking og initiativ (der fri shaping ofte gir mer robust atferd), og den er en dårlig idé der man allerede sliter med at hunden er avhengig av synlig mat.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Du lokker fram «dekk»: fra sitt fører du en godbit rett ned mot gulvet mellom forlabbene, hunden følger med snuten og legger seg. Du markerer og betaler. Så begynner nedtrappingen med en gang: neste runder fører du hånden samme vei, men med maten i den andre hånden, så med en mindre håndbevegelse, så bare en liten pekning mot gulvet, til slutt ordet «dekk» med en antydning. Observér at nedtrappingen er sin egen shaping – hvert steg godtar litt mindre lokk. Slurver du med den og blir stående med full matbevegelse uke etter uke, ender du med en hund som bare legger seg når det vaier mat mot gulvet. Trapper du ned, sitter «dekk» igjen på ordet alene.

Vanlige feil

• Å ikke trappe ned lokket. Den ene store feilen. Lokket skal fjernes gradvis; blir det hengende, får du promptavhengighet – atferd som bare kommer med mat i sikte.
• Å trappe ned for brått. Hopper du rett fra full matbevegelse til ingenting, faller atferden sammen. Nedtrappingen er selv en shaping-prosess med små steg.
• Å bruke lokket som bestikkelse etter at hunden «kan» det. Da beveger du deg fra prompt til vane du ikke ville hatt: mat frem før atferden, hver gang.

Vanlige misforståelser

• «Lokking er juks / late trening.» Nei. Lokking er et legitimt og ofte effektivt prompt-verktøy. Det problematiske er ikke hjelpen, men å la hjelpen bli permanent.
• «Bruker jeg lokk, blir hunden avhengig av mat.» Bare hvis du ikke trapper ned. Poenget med lokking er at lokket skal forsvinne – da sitter atferden igjen uten mat i sikte.
• «Lokking og shaping er motsatte metoder.» De henger sammen: å tone ned lokket er shaping (differensiell forsterkning av tilnærminger til prompt-fri atferd).

Historie

Lokking er en av de eldste og mest intuitive treningsmetodene, og har fått sin plass i moderne, forsterkningsbasert trening som ett prompt-verktøy blant flere – tydelig behandlet i klikkertrenings- og shaping-litteraturen, blant annet hos Karen Pryor (Don’t Shoot the Dog!, 1984). Den analytiske forståelsen – at lokket er en prompt, og at nedtrappingen er shaping mot prompt-uavhengighet – er det som skiller kyndig bruk fra den vanlige fellen med et lokk som aldri forsvinner.

Kilder

• pryor1984
• catania1998