Feilfri innlæring

Fakta

Kort definisjon

Feilfri innlæring er en familie av undervisningsprosedyrer som arrangerer oppgaven slik at riktig respons nesten er den eneste tilgjengelige, og deretter toner ut støtten gradvis. Feil behandles som symptom på hull i programmet, ikke som en nødvendig del av læringen.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Herbert Terrace lærte duer å skille rødt fra grønt nesten uten et eneste feiltrinn. Trikset var ikke å korrigere feilene raskt – det var å gjøre dem umulige å begå.

Han startet med en forskjell som var så stor at bommen var utelukket: det grønne lyset var knapt synlig, det røde sterkt. Så krympet han forskjellen umerkelig, over mange repetisjoner, til duene skilte to like sterke farger.

Poenget er verdt å lese to ganger: duene lærte diskriminasjonen uten å ha øvd på å ta feil. Den vanlige antakelsen – at man må erfare det gale for å lære det riktige – viste seg å være unødvendig.

For deg som trener betyr det at spørsmålet «hvordan retter jeg feilen?» ofte er feil spørsmål. Det bedre er: hvordan setter jeg opp situasjonen slik at feilen ikke inviteres?

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Feilfri innlæring er ikke én prosedyre, men et designprinsipp med flere teknikker som alle gjør det samme: de gjør riktig respons lett og gal respons usannsynlig, og fjerner så støtten gradvis.

De vanligste teknikkene:

Stimulusfading – forskjellen mellom stimuli starter maksimal og krympes gradvis (Terraces originalprosedyre).

Promptfading – en hjelp gis først fullt ut og tones så ut, se promptfading. Merk at hjelpen må planlegges ut, ikke bare inn; en prompt som ikke tones ut, produserer promptavhengighet – et av de vanligste utfallene når prinsippet brukes halvveis.

Tidsforsinkelse – hjelpen utsettes gradvis, slik at individet får anledning til å svare før den kommer.

Det empiriske grunnlaget er solid for kjernepåstanden: prosedyrene gir lavere feilrate under innlæring og god diskriminasjonskontroll. Det er derimot ikke dokumentert at feilfri innlæring alltid gir bedre langsiktig resultat enn prøving og feiling for enhver oppgave – litteraturen er blandet på nettopp det spørsmålet, og en del av den eldre kritikken gjelder at diskriminasjonen kan bli sårbar hvis støtten fjernes for raskt.

Sidmans (2010) redegjørelse snur perspektivet på en måte som er verdt å merke seg: den gradvis fallende læringskurven, som vanligvis framstilles som selve bildet på læring, er i dette synet et symptom. En elev som gradvis gjør færre feil, er en elev som manglet en forutsetning og måtte finne veien ved prøving og feiling. Med programmet på plass finnes ikke kurven – prestasjonen er høy fra start.

Når brukes den

Ved innlæring av diskriminasjoner der feil er kostbare: arbeid med redsel og aggresjon (der en feil betyr en repetisjon over terskel), sikkerhetsatferd, og all trening der den gale responsen selv er forsterket av noe utenfor førerens kontroll.

Den er ikke nødvendig for enkel formingstrening der «feil» bare betyr at klikket uteblir og hunden prøver noe annet. I fri shaping er variasjon råmaterialet, og et for stramt oppsett kan kvele den.

Forutsetninger

En analyse av hvilke feil oppsettet inviterer til, og kontroll over de betingelsene som inviterer dem. Uten kontroll over avstand, distraksjon eller tilgang kan man ikke programmere bort feilene – man kan bare håpe.

Steg-for-steg-logikk

Rekkefølgen følger av at støtten skal være planlagt ut fra begynnelsen. Man bestemmer først hvilken hjelp som gjør riktig respons nesten uunngåelig, deretter i hvilke trinn hjelpen skal reduseres, og først da starter treningen. Grunnen er at en hjelp som innføres uten uttoningsplan, har en tendens til å bli permanent: den virker jo.

Uttoningen styres av data, ikke av dagsform – faller treffprosenten, går man ett trinn tilbake i hjelpen, ikke ett trinn opp i strenghet.

Vanlige feil

Å tone ut for fort. Gir nettopp de feilene prosedyren skulle unngå, og etterlater ofte en svakere diskriminasjon enn om man hadde tatt tiden.

Å ikke tone ut i det hele tatt. Ender i promptavhengighet. Hunden følger hånden, ikke signalet.

Å forveksle feilfri med korreksjonsfri. Å unnlate å korrigere er ikke det samme som å designe bort feilen. Uten designgrepet står man bare og venter.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Hunden skal lære forskjell på «sitt» og «dekk».

Feilinviterende oppsett: begge signaler brukes om hverandre fra første økt, i tilfeldig rekkefølge, og hunden gjetter.

Feilfattig oppsett: «sitt» trenes alene til det er flytende. «Dekk» innføres i en annen kroppsposisjon og på et annet sted, også alene. Først når begge er solide, blandes de – og da med lang tid mellom, og med kroppsholdningen som ekstra hjelp i starten. Hjelpen tones ut når treffprosenten er høy.

Anvendelse

Eksempel: menneskelig læring

En elev som skal lære gangetabellen, får først oppgaver der svaret er synlig ved siden av, så oppgaver der det er dekket til men kan avdekkes, så uten. Hun har ikke øvd på å gjette feil en eneste gang – og har likevel lært å svare uten hjelp.

Kilder

• terrace1963
• sidman2010
• goldiamond1974