Diskriminativ stimulusSD

Fakta

Kort definisjon

En diskriminativ stimulus (SD) er en forutgående stimulus som signaliserer at en bestemt atferd sannsynligvis vil bli forsterket, og som derved gjør atferden mer sannsynlig. Den utløser ingen refleks; den endrer sannsynlighet. Motstykket, SΔ, signaliserer at atferden ikke vil bli forsterket.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Tenk på at telefonen ringer. Ringingen tvinger deg ikke til å ta den – men den forteller deg at hvis du løfter røret nå, er det sannsynligvis noen der. En diskriminativ stimulus gjør akkurat det for hunden: den sier «akkurat nå lønner det seg å gjøre dette».

Det er derfor litt misvisende å kalle «sitt» en ordre. For en hund som er trent med forsterkning, er «sitt» heller et grønt lys – et signal om at det å sette seg nettopp nå kommer til å lønne seg. Det forklarer noe mange synes er rart: at en godt trent hund ser ut til å glede seg til kommandoen. Den venter jo på beskjed om at nå er sjansen der.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

En diskriminativ stimulus er enhver forutgående stimulus som signaliserer at en bestemt atferd vil få en bestemt konsekvens. Man skiller mellom to tilfeller, og bruker ulike forkortelser for dem: SD signaliserer at atferden vil bli forsterket, mens SΔ («S-delta») signaliserer at den ikke vil bli forsterket (eller vil bli straffet).

Sentralt er at en SD ikke utløser atferd slik en betinget stimulus utløser en refleks i respondent (klassisk) betinging. Den øker sannsynligheten for at en frivillig, operant atferd forekommer. Dette fanges i den tredelte kontingensen, grunnenheten i analysen av operant atferd:

diskriminativ stimulus (SD) – respons (R) – forsterkende stimulus (SR)

Telefonen ringer (SD) – du løfter røret (R) – du får snakke med den som ringer (SR). I hundetrening er alle innlærte kommandoer diskriminative stimuli: «sitt» signaliserer at atferden å sette seg nå vil bli forsterket.

Samme kommando er samtidig SD for én atferd og SΔ for andre: «sitt» er SD for å sette seg, men SΔ for å legge seg, stå eller hoppe. Når en atferd forsterkes i nærvær av én stimulus og ikke i nærvær av andre, oppstår diskriminativ kontroll – også kalt stimuluskontroll. Da har individet lært under hvilke betingelser atferden er funksjonell, og tilbyr den bare da.

Dette skillet er selve poenget med begrepet. Å lære en hund atferden er bare halve jobben; den andre halvparten er at den skal komme når vi ber om den, og ikke ellers. Uten dette språket blander man lett sammen to ulike problemer: en hund som ikke kan «sitt», og en hund som kan det, men ikke gjør det på signal. Det første er en mangel i atferden, det andre i stimuluskontrollen – og de krever helt ulik trening.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Hunden legger seg fint på «ligg». Problemet er at den også legger seg når du sier «sitt», når naboen kommanderer sin egen hund, og når den bare synes det er en grei idé. Atferden er på plass – stimuluskontrollen er det ikke.

Slik skiller du dem: du sier et tulleord, for eksempel «grantre». Legger hunden seg, skjer ingenting. Sier du «ligg» og den legger seg, kommer klikk og godbit. Etter hvert forsterkes det å legge seg bare etter ordet «ligg», og ordet blir en ekte SD. Legg merke til at vi ikke gjetter på om hunden «vet forskjellen» – vi observerer om den legger seg på riktig signal og lar være på feil.

Anvendelse

Eksempel: menneskelig læring

Et rødt trafikklys er en SD for å stoppe, et grønt en SD for å kjøre. Ingen av dem tvinger fram atferden – de signaliserer bare hvilken atferd som «lønner seg» akkurat der. At vi likevel stopper pålitelig på rødt, viser hvor sterk stimuluskontroll kan bli når konsekvensene er konsekvente over tid.

Hva begrepet ikke betyr

En diskriminativ stimulus er ikke en betinget stimulus (CS) fra klassisk betinging. En CS utløser en refleks (som sikling); en SD endrer bare sannsynligheten for en frivillig atferd. Å blande dem er å blande respondent og operant læring.

En SD er heller ikke en «ordre» i vanlig forstand. Den varsler en tilgjengelig mulighet, den påbyr ingenting. For en hund trent uten ubehag er dette ikke flisespikkeri: signalet er et tilbud, ikke en trussel.

Vanlige misforståelser

• «Kommandoen tvinger fram atferden.» Nei – den signaliserer at atferden nå vil lønne seg. Tvang tilhører en helt annen (aversiv) treningslogikk.
• «Hunden kan øvelsen, men er ulydig.» Ofte er det ikke atferden som mangler, men stimuluskontrollen. Det er et treningsproblem, ikke et holdningsproblem.
• «SD og CS er det samme.» De hører til hver sin læringsform. SD styrer operant atferd ved å endre sannsynlighet; CS utløser respondent atferd.

Historie

Begrepet stammer fra B. F. Skinners analyse av operant atferd i The Behavior of Organisms (1938), der den tredelte kontingensen (stimulus–respons–konsekvens) ble etablert som grunnenhet. Diskriminasjon og stimuluskontroll har siden vært kjerneområder i den eksperimentelle atferdsanalysen og er grundig behandlet i standardverk som Catania, Learning (1998).

Faglig uenighet og nyanser

Det er bred faglig enighet om selve begrepet. Nyansene ligger i grensetilfeller: En SD i streng forstand forutsetter at atferden har vært forsterket i dens nærvær. Noen forutgående stimuli virker heller ved å endre verdien av en konsekvens (motivasjonelle operasjoner) enn ved å signalisere tilgjengelig forsterkning. Skillet mellom diskriminative og motivasjonelle funksjoner ble skarpt trukket opp av Jack Michael, og er verdt å holde klart når man analyserer hvorfor en atferd opptrer akkurat nå.

Kilder

• skinner1938
• catania1998