Kontingens

Fakta

Kort definisjon

Kontingens er et avhengighetsforhold mellom hendelser: at én hendelse er betinget av en annen. I atferdsanalyse gjelder det oftest forholdet mellom atferd og konsekvens – hvor mye det som følger, avhenger av at atferden faktisk forekom.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Ordet ser skummelt ut, men ideen er enkel: en kontingens er et om–så. Om hunden setter seg, så kommer godbiten. Ikke ellers. Jo mer «ikke ellers» du har, jo sterkere er kontingensen – og jo tydeligere blir sammenhengen for hunden.

Den store fella er å tro at det holder at to ting skjer tett etter hverandre. Det gjør det ikke. Se for deg at du deler ut godbiter i jevn strøm mens hunden går ved siden av deg, uansett hva den gjør. Godbit og gåing skjer samtidig hele tiden – men gåingen bestemmer ingenting. Ingenting endrer seg om hunden setter seg, snuser eller haler i båndet; maten kommer likevel. Da har du nærhet i tid, men ingen kontingens. Og læringen uteblir, eller den fester seg til hva som helst hunden tilfeldigvis gjorde.

Nettopp her ligger den praktiske verdien. Vil du at hunden skal lære at «det er dette jeg gjør som virker», må konsekvensen avhenge av atferden – ikke bare komme i nærheten av den. Den forskjellen er ofte hele forskjellen på trening som fester seg og trening som skurrer.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

En kontingens beskriver hvordan sannsynligheten for én hendelse avhenger av en annen. I den operante analysen er de sentrale kontingensene forholdet mellom en atferd og dens konsekvenser: en forsterkende konsekvens er kontingent på atferden i den grad den forekommer etter atferden og sjeldnere ellers. Presist uttrykt er kontingensen forskjellen mellom to sannsynligheter – sannsynligheten for konsekvensen gitt at atferden skjer, og sannsynligheten for den samme konsekvensen gitt at atferden ikke skjer. Er de to like store, er det ingen kontingens, uansett hvor ofte de to hendelsene tilfeldigvis opptrer sammen.

Det avgjørende skillet går mot kontiguitet, som bare betyr nærhet i tid eller rom. To hendelser kan være kontigue uten å være kontingente: de opptrer sammen, men den ene avhenger ikke av den andre. De kan også være kontingente uten å være helt kontigue, slik som ved forsinket forsterkning, der konsekvensen kommer et stykke etter atferden, men fortsatt avhenger av den.

Skillet er ikke ren teori. Den beste tilgjengelige evidensen peker klart mot at det er avhengigheten, ikke bare nærheten, som styrer læring. I respondent betinging viste Robert Rescorla (1968) dette eksperimentelt: dyr lærte lite av en lyd som var like tett fulgt av støt uansett – det var når støtet var betinget av lyden, at lyden fikk betydning. Samme prinsipp gjelder operant: det er ikke at godbiten kom nær atferden i tid, men at den avhang av atferden, som gjør at atferden styrkes.

Skinner samlet dette perspektivet under tittelen Contingencies of Reinforcement (1969): atferd forstås ikke ved indre årsaker, men ved de kontingensene den står i – hvilke konsekvenser som avhenger av den, under hvilke foranledninger.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Du vil lære hunden å ta kontakt med blikket. Du bestemmer: i det øyeblikket hunden ser deg i øynene, klikker du og gir godbit – ellers ikke. Etter noen gjentakelser ser hunden oftere opp. Konsekvensen var kontingent på blikkontakten, og atferden styrkes.

Kontrast: en annen eier vil det samme, men gir godbiter jevnt og trutt «for å holde hunden i gang». Hunden får omtrent like mye mat enten den ser opp eller snuser i gresset. Her er godbit og blikkontakt ofte tett i tid – god kontiguitet – men det finnes ingen kontingens: maten avhenger ikke av blikket. Resultatet er en hund som spiser godt og ser lite opp. Observér forskjellen konkret: i det første tilfellet følger godbiten blikket og uteblir ellers; i det andre kommer den uansett. Det er ikke godbiten som skiller de to – det er avhengigheten.

Anvendelse

Eksempel: menneskelig læring

Overtroisk atferd hos oss selv er kontiguitet forkledd som kontingens. Du tok på deg de grå sokkene den dagen laget ditt vant, og nå tar du dem på før hver kamp. Sokkene og seieren opptrådte tett i tid én gang – men seieren avhang ikke av sokkene. Hjernen din registrerte nærheten og hoppet til «det virket». Å skille kontingens fra kontiguitet er nettopp det som skiller en fungerende regel fra en overtro.

Hva begrepet ikke betyr

Kontingens betyr ikke det samme som i dagligtale, der «kontingent» kan bety «noe tilfeldig» eller «en avgift man betaler». I atferdsanalyse er kontingens tvert imot det ikke-tilfeldige: en systematisk avhengighet mellom hendelser.

Kontingens er heller ikke det samme som årsak. At en konsekvens er kontingent på atferd, sier at de to henger sammen på en bestemt, målbar måte – ikke at vi har kartlagt hele årsakskjeden bak. Begrepet er nyttig nettopp fordi det lar oss beskrive og bruke sammenhengen uten å måtte forklare alt som ligger under.

Vanlige misforståelser

• «Det holder at belønningen kommer rett etter atferden.» Nærhet i tid (kontiguitet) hjelper på timingen, men er ikke nok. Kommer godbiten uansett hva hunden gjør, er det ingen kontingens – og da lærer hunden noe annet enn du tror, eller ingenting.
• «Kontingens og kontiguitet er to ord for det samme.» Nei, og forskjellen er praktisk viktig. Kontiguitet er at to ting skjer nær hverandre; kontingens er at den ene avhenger av den andre. Man kan ha det ene uten det andre.
• «Forsinket forsterkning bryter kontingensen.» Ikke nødvendigvis. En forsinket konsekvens svekker kontiguiteten og gjør læringen vanskeligere, men så lenge konsekvensen fortsatt avhenger av atferden, står kontingensen ved lag. Utfordringen er å holde avhengigheten klar for hunden når tiden går.

Historie

Ideen om at læring styres av avhengigheter mellom hendelser, og ikke av ren nærhet i tid, vokste fram som en korreksjon av eldre assosiasjonstenkning, der kontiguitet lenge ble sett som selve limet i læring. B. F. Skinner satte kontingensen i sentrum for den operante analysen og gjorde begrepet til bærebjelke i verket Contingencies of Reinforcement: A Theoretical Analysis (1969).

Det empiriske skillet mellom kontingens og kontiguitet ble skarpest vist i respondent betinging: Robert Rescorlas arbeid fra 1968 demonstrerte at det var avhengigheten mellom stimuli, ikke deres samtidighet, som avgjorde hva dyret lærte. Innsikten regnes i dag som veletablert på tvers av læringsformene.

Kilder

• skinner1969
• rescorla1968
• catania1998