ForsterkerSR

Fakta

Kort definisjon

En forsterker er selve stimulusen eller hendelsen som forsterker en atferd – det som tilføres eller fjernes. Til forskjell fra forsterkning, som er prosessen, er forsterkeren tingen. Om noe er en forsterker, avgjøres av effekten på atferden, ikke av hva det er.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Det er lett å blande sammen to ord som ligner: forsterkning og forsterker. Den enkleste huskeregelen: forsterkning er det som skjer, forsterkeren er tingen som gjør at det skjer. Godbiten er forsterkeren; at innkallingen blir hyppigere, er forsterkningen. Prosess og ting.

Men den virkelig viktige innsikten er en annen, og den overrasker mange: å være forsterker er ikke en egenskap ved tingen. Det er ikke slik at godbiter «er» forsterkere og ros «er» en svakere sort. En godbit er en forsterker for denne hunden, for denne atferden, akkurat nå – hvis den øker atferden. Den samme godbiten kan være en kraftig forsterker for én hund og fullstendig virkningsløs for en annen. Egenskapen bor ikke i godbiten; den bor i forholdet mellom atferden, konsekvensen og den enkelte hunden.

Praktisk betyr det at du ikke kan slå opp i en liste hva som «er» forsterkere for hunden din. Du må finne det ut – ved å prøve og se hva som faktisk får atferden til å øke. Det er både ydmykende og frigjørende: ydmykende fordi favorittgodbiten din kanskje ikke virker, frigjørende fordi det finnes noe der ute som virker for akkurat din hund, og jobben din er å oppdage det.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

En forsterker er den stimulusen eller hendelsen som, tilført eller fjernet kontingent på en atferd, øker atferdens framtidige frekvens. Skillet mot forsterkning er skillet mellom stimulus og prosess: forsterkning er operasjonen – at noe presenteres eller fjernes avhengig av atferden – mens forsterkeren er det som presenteres eller fjernes. Man forsterker en atferd; forsterkeren er redskapet det skjer med.

Det definerende trekket er at forsterkeregenskapen er relasjonell, ikke iboende. Skinner (1953) formulerte det skarpt: det eneste definerende kjennetegnet ved en positiv forsterker er at den forsterker. Ingenting kan derfor med sikkerhet utpekes som forsterker på forhånd, ut fra sin fysiske form eller ut fra hvor tiltalende den virker. Hva som fungerer forsterkende, varierer mellom individer, mellom situasjoner og over tid, og kan bare fastslås ved å observere effekten på atferden. En «forsterker» er altså strengt tatt et trestedsforhold: en stimulus for en gitt atferd hos et gitt individ under gitte betingelser.

Forsterkere klassifiseres videre på flere måter – blant annet som ubetingede (virker uten læringshistorie, som mat) og betingede (har fått sin virkning gjennom læring, som klikkerlyden). Felles for alle er den funksjonelle prøven: de er forsterkere i kraft av hva de gjør med atferden, ikke i kraft av hva de er.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En trener har med seg leverpølse, hundens «sikre kort». Men i et nytt, spennende miljø tar hunden knapt imot den – innkallingen blir ikke bedre. Trener prøver i stedet å slippe hunden løs til lek med en kompishund i det den kommer. Nå styrkes innkallingen tydelig. I denne situasjonen var frihet-til-lek forsterkeren, og leverpølsa var det ikke, selv om den «pleier» å virke.

Observér hva som avgjorde det: ikke hva treneren trodde var en god forsterker, ikke hva hunden «liker» i sofaen hjemme, men hva som faktisk fikk atferden til å øke her og nå. Bytter du miljø, hund eller dagsform, kan svaret endre seg – fordi forsterker ikke er en etikett på en ting, men en beskrivelse av en virkning.

Anvendelse

Eksempel: menneskelig læring

For ett barn er læreren som roser høyt foran klassen, en kraftig forsterker – det rekker oftere opp hånda. For et sjenert barn kan nøyaktig samme ros virke motsatt, fordi oppmerksomheten er ubehagelig. Samme handling fra læreren, motsatt virkning – og dermed er den en forsterker for det ene barnet og ikke for det andre. Hvem den «virker på», er ikke noe ved rosen, men ved relasjonen mellom atferden, konsekvensen og det enkelte barnet.

Hva begrepet ikke betyr

En forsterker er ikke det samme som forsterkning. Forsterkning er prosessen (noe skjer med atferden); forsterkeren er stimulusen (tingen som brukes). Å bruke ordene om hverandre gjør det vanskeligere å tenke klart om trening – for eksempel å skille «virket forsterkeren?» (var tingen effektiv?) fra «ble atferden forsterket?» (økte den?).

En forsterker er heller ikke det samme som en belønning. «Belønning» er dagligtale for noe vi mener er hyggelig å gi; en forsterker er definert ved at atferden øker. En belønning som ikke øker atferden, er ingen forsterker – bare en godvilje som ikke fikk den effekten man håpet.

Vanlige misforståelser

• «Noen ting er forsterkere, andre er ikke.» Ingen ting er en forsterker i seg selv. Det samme kjøttet, den samme leken, den samme rosen kan forsterke hos ett individ og være virkningsløs hos et annet. Egenskapen ligger i virkningen, ikke i tingen.
• «Mat er en sterkere forsterker enn lek.» Ikke som en generell sannhet. For noen hunder er lek langt kraftigere enn mat, for andre omvendt, og for samme hund kan rangeringen snu med sult, miljø og dagsform. «Sterk» er noe en forsterker er for en hund i en situasjon, ikke en fast rangordning.
• «Forsterker og forsterkning er samme ord.» De ligner, men skiller stimulus fra prosess. Klikkerlyden er en (betinget) forsterker; det at klikket gjør atferden hyppigere, er forsterkning.

Historie

Begrepet henger sammen med B. F. Skinners funksjonelle analyse av forsterkning. I Science and Human Behavior (1953) slo han fast at en positiv forsterker bare kan defineres ved sin virkning – «det eneste definerende kjennetegn … er at den forsterker» – og la dermed grunnlaget for den relasjonelle, effektdefinerte forståelsen som fortsatt gjelder.

I praktisk dyretrening er nettopp denne innsikten blitt et arbeidsredskap: gode trenere kartlegger hva som faktisk forsterker den enkelte hunden, framfor å anta at en bestemt godbit eller ros «er» en forsterker.

Kilder

• skinner1953
• catania1998