Forsterkermetning

Fakta

Kort definisjon

Forsterkermetning er den midlertidige svekkelsen av en forsterkers virkning som følge av at individet nylig har fått rikelig av den. Den er en avskaffende motivasjonell operasjon: godbiten slutter å virke ikke fordi hunden er «ulydig», men fordi den akkurat nå er verdt mindre.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Du kjenner det fra en god middag: den første biten er herlig, den tiende er grei, og etter desserten frister ingenting. Forsterkere fungerer likt. De første godbitene i en økt er gull for hunden; utover i økta blir de mindre og mindre verdt, helt til hunden vrir seg unna og «slutter å høre etter». Det er forsterkermetning.

Det viktige er hva dette ikke er. Det er ikke at hunden har bestemt seg for å være vrang, mistet respekten eller «glemt» øvelsen. Det er en helt forutsigbar tilstand: forsterkeren din har midlertidig mistet verdi fordi hunden nettopp har fått mye av den. Leser du det som ulydighet, begynner du gjerne å mase, gjenta eller stramme til – og gjør en motivasjonssak til en konflikt. Leser du det som metning, gjør du noe helt annet og mye klokere.

For metning har enkle motgrep. Hold øktene korte, så du er ferdig før verdien faller. Varier forsterkerne, så hunden ikke blir mett på det ene. Og legg de vanskeligste tingene tidlig, mens betalingen fortsatt er verdt å jobbe for.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Forsterkermetning er en avskaffende motivasjonell operasjon: en operasjon som midlertidig senker en forsterkers virkning, og dermed også frekvensen av atferden som har vært forsterket av den. Den er speilbildet av deprivasjon, som hever verdien. Som all metning er den både forsterkerspesifikk og midlertidig: en hund som er mett på tørrfôr-godbiter, kan være høyst villig for en bit pølse (en annen forsterker), og verdien kommer tilbake når det er gått litt tid.

Fordi den er en motivasjonell operasjon, har den de to effektene: den verdiendrende (godbiten er verdt mindre) og den atferdsendrende (hunden jobber mindre for den her og nå). Det er den andre man ser i treningen – den avtakende innsatsen – mens den første er forklaringen.

Metning forklarer et av de vanligste sammenbruddene i praktisk trening, og forklaringen har direkte konsekvenser for hvordan man legger opp arbeidet:

• Øktlengde. Verdien faller utover i en økt etter hvert som hunden får mer. Korte økter holder arbeidet i den delen av kurven der forsterkeren fortsatt er sterk. Dette er en av hovedgrunnene til at korte, hyppige økter slår lange (se treningsøkt).
• Forsterkervariasjon. Metning rammer den spesifikke forsterkeren. Varierer man mellom flere goder – ulike godbiter, lek, ros, miljøbelønninger – kommer man saktere til metning på hver av dem, og hunden fortsetter å arbeide villig lenger (se forsterkervariasjon).

Metning må ikke forveksles med ekstinksjon. Ved metning virker ikke forsterkeren fordi den er midlertidig lite verdt; ved ekstinksjon leveres forsterkeren ikke i det hele tatt. Symptomet (avtakende atferd) kan ligne, men årsaken – og tiltaket – er forskjellig: metning løses ved å gjenopprette verdi (pause, variasjon), ekstinksjon ved å gjenopprette kontingensen.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Du har trent innkalling i tjue minutter med samme leverpostei-godbit, og hunden som stormet inn i starten, kommer nå slentrende og halvhjertet. Fristelsen er å tenke at den «gir blaffen». Observér i stedet mønsteret: den var ivrig da du begynte, og verdien har falt jevnt utover økta – klassisk metning på nettopp den godbiten.

To ting avslører at det er metning og ikke ulydighet. Bytter du til noe helt annet – en bit ost eller en kort lekestund – blusser innsatsen opp igjen med en gang; en «ulydig» hund ville ikke plutselig blitt lydig av et ostebyttet. Og hadde du avsluttet økta fem minutter tidligere, ville du aldri sett problemet. Tiltaket følger av dette: kortere økter, variert betaling, og de tunge øvelsene først – mens leverposteien fortsatt er verdt å løpe for.

Hva begrepet ikke betyr

Forsterkermetning er ikke ulydighet, trass eller manglende respekt. Det er en midlertidig, forutsigbar motivasjonstilstand – hunden vil arbeide igjen så snart verdien er tilbake.

Det er heller ikke det samme som ekstinksjon. Ved metning finnes forsterkeren fortsatt, men er verdt lite akkurat nå; ved ekstinksjon uteblir forsterkeren. Blander man dem, feilsøker man feil sted.

Vanlige misforståelser

• «Hunden ble ulydig midt i økta.» Som regel ble den mett. Forsterkeren mistet verdi; det er en motivasjonstilstand, ikke en holdning.
• «Godbiten virker ikke lenger, så den funker ikke på denne hunden.» Den funker – bare ikke akkurat nå, og ikke i ubegrenset mengde. Bytt forsterker eller ta en pause, så er den tilbake.
• «Løsningen er å trene lenger til hunden skjerper seg.» Motsatt. Lengre økt gir mer metning, ikke mindre. Kortere økter og variasjon er svaret.

Historie

Metning som fenomen har vært kjent i innlæringsforskningen siden dens tidlige dager, som den selvsagte motparten til deprivasjon i studiet av motivasjon. Med Jack Michaels arbeid på etablerende og avskaffende operasjoner fikk metning sin presise plass i rammeverket for motivasjonelle operasjoner: en avskaffende operasjon som senker en bestemt forsterkers virkning. I anvendt hundetrening er den blant de mest praktisk nyttige begrepene, nettopp fordi den omtolker et vanlig «lydighetsproblem» til noe håndterbart.

Kilder

• michael1993
• catania1998