Funksjonell atferdsvurderingFBA

Fakta

Kort definisjon

Funksjonell atferdsvurdering (FBA) er prosessen med å finne ut hvilken funksjon en atferd har – hva som opprettholder den – slik at tiltak kan rettes mot årsaken, ikke mot formen. FBA er en paraply over tre familier av metoder (indirekte, deskriptiv, eksperimentell) med svært ulik evidensstyrke.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Før du gjør noe med en uønsket atferd, må du svare på ett spørsmål: hva får hunden ut av det? To hunder kan bjeffe likt og likevel bjeffe av helt ulike grunner – den ene for å få oppmerksomhet, den andre for å jage bort noe skummelt. Bjeffingen ser lik ut, men siden funksjonen er ulik, er det strengt tatt ikke samme atferd – bare samme form. Og gir du dem samme «løsning», hjelper du i beste fall den ene.

Det er dette funksjonell atferdsvurdering handler om: å finne funksjonen før du velger tiltak. Poenget er at atferd ikke forklares av hvordan den ser ut, men av hva den gjør for hunden – hvilken konsekvens som holder den gående. Finner du den, kan du gi hunden en bedre vei til det samme, i stedet for å slåss mot symptomet.

Men «å finne funksjonen» kan gjøres med svært ulik grundighet, og her skiller metodene lag. Du kan spørre eieren hva den tror (raskt, men usikkert). Du kan observere hunden i situasjonen og notere hva som skjer før og etter (bedre, men du ser bare samvariasjon). Eller du kan teste det systematisk ved å variere betingelsene og se hva atferden faktisk responderer på (mest sikkert, men mest krevende). Jo lenger ned den lista du går, jo tryggere blir svaret.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Funksjonell atferdsvurdering hviler på det operante grunnsynet: atferd forstås ut fra sin plass i treleddskontingensen – hvilke foranledninger den skjer under, og hvilke konsekvenser som opprettholder den. Målet er å identifisere funksjonen (typisk oppmerksomhet, tilgang til noe ønsket, unnslippe/unngå noe, eller automatisk/sanselig forsterkning) framfor bare å beskrive formen, fordi funksjonen er det tiltaket må treffe.

FBA er en paraplybetegnelse, og de tre familiene av metoder har ulik evidensstyrke – et poeng som er avgjørende for å lese begrepet riktig:

1. Indirekte vurdering – intervjuer, spørreskjemaer, sjekklister besvart av noen som kjenner individet. Rask og lite inngripende, men bygger på hukommelse og tolkning. Samsvaret med mer objektive metoder er ofte svakt; evidensstyrken er lav, og resultatet bør behandles som en hypotese, ikke en konklusjon.
2. Deskriptiv vurdering – direkte observasjon av atferden i sitt naturlige miljø, med systematisk registrering av foranledninger og konsekvenser (ABC-registrering). Sterkere enn indirekte metoder, men den viser samvariasjon, ikke årsak: en konsekvens kan følge atferden ofte uten å være det som opprettholder den. Evidensstyrken er moderat.
3. Eksperimentell vurdering (funksjonell analyse, FA) – man varierer betingelsene systematisk og observerer effekten på atferden, og kan dermed slå fast en funksjonell sammenheng, ikke bare en samvariasjon. Dette er gullstandarden, med sterk empirisk støtte, forankret i Iwata og medarbeideres arbeid (1982).

Fordi de tre familiene spriker slik i sikkerhet, er det misvisende å gi «FBA» én samlet evidensdom. Den beste tilgjengelige evidensen støtter den funksjonsbaserte tilnærmingen godt når den hviler på deskriptiv eller helst eksperimentell vurdering, mens rene indirekte kartlegginger står svakt alene. I praksis kombineres ofte flere nivåer: man bruker indirekte og deskriptive metoder til å danne en hypotese, og – der det er mulig og forsvarlig – en eksperimentell analyse til å prøve den.

Når brukes den

FBA brukes før man velger tiltak mot en atferd man vil endre, særlig uønsket atferd som henger igjen. Den er spesielt verdifull når samme atferd kan ha flere mulige funksjoner, når tidligere tiltak har feilet (ofte fordi de traff feil funksjon), og når konsekvensene av å gjette feil er store. For enkel innlæring av ny atferd der funksjonen er åpenbar, er en full FBA sjelden nødvendig.

Forutsetninger

• Atferden må kunne defineres observerbart, så to personer kan bli enige om når den forekommer.
• Man må kunne observere eller variere de relevante betingelsene – jo mer kontroll, jo sikrere svar.
• Ved eksperimentell analyse: kompetanse og en ramme der det er trygt og etisk forsvarlig å framkalle atferden med vilje.

Steg-for-steg-logikk

1. Definer atferden konkret og observerbart.
2. Samle informasjon indirekte (intervju) for å danne en første hypotese om funksjon.
3. Observer direkte i naturlig miljø (deskriptiv ABC-registrering) og se etter mønstre i foranledninger og konsekvenser.
4. Der det trengs og lar seg gjøre: test hypotesen eksperimentelt ved å variere betingelsene (funksjonell analyse).
5. Konkluder med sannsynlig funksjon – og la sikkerheten i konklusjonen følge av hvor langt ned lista du kom.
6. Velg tiltak som gir en akseptabel vei til samme funksjon.

Vanlige feil

• Å hoppe rett til tiltak uten å finne funksjonen. Da behandler man formen og treffer ofte feil – klassisk når to hunder med tilsynelatende samme atferd har motsatt funksjon (samme form, ikke samme atferd).
• Å stole på indirekte kartlegging alene. En eiers antakelse om «hvorfor» er en hypotese, ikke et funn, og samsvarer ofte dårlig med hva observasjon viser.
• Å forveksle samvariasjon med årsak. At en konsekvens ofte følger atferden i deskriptiv registrering, betyr ikke at den opprettholder den. Bare eksperimentell variasjon avgjør det.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En hund gneldrer og hopper når eieren snakker i telefonen. Indirekte vurdering (eieren spør seg selv) gir hypotesen «den er sjalu». Det er en tolkning, ikke en funksjon. Deskriptiv observasjon viser et mønster: gneldringen kommer bare når eieren er utilgjengelig, og opphører når eieren legger på og henvender seg til hunden – konsekvensen ser ut til å være oppmerksomhet. En enkel eksperimentell prøve bekrefter det: later eieren som hun tar en telefon og gir hunden oppmerksomhet i det den er stille i stedet for når den gneldrer, snur mønsteret. Funksjonen var oppmerksomhet – og tiltaket gir hunden oppmerksomhet for noe annet, i stedet for å «irettesette sjalusi» som aldri fantes.

Hva begrepet ikke betyr

FBA er ikke det samme som funksjonell analyse (FA), selv om ordene ligner og forveksles rutinemessig. Funksjonell atferdsvurdering er hele prosessen med å fastslå funksjon, med alle tre metodefamiliene. Funksjonell analyse er den ene, eksperimentelle metoden innenfor den – gullstandarden der man manipulerer betingelsene. All FA er FBA; ikke all FBA er FA. Sier noen «vi gjorde en FBA», vet du ikke uten videre om de intervjuet noen eller kjørte en kontrollert analyse – og det er nettopp den forskjellen som avgjør hvor mye du kan stole på konklusjonen.

FBA er heller ikke en diagnose eller en merkelapp på hunden. Den ender ikke i «denne hunden er dominant/sjalu/utrygg», men i en funksjonell sammenheng: denne atferden opprettholdes av denne konsekvensen under disse betingelsene.

Kilder

• iwata1982
• catania1998