Funksjonell analyseFA

Fakta

Kort definisjon

Funksjonell analyse er eksperimentell identifisering av atferdens funksjon: betingelsene manipuleres systematisk og atferden måles under hver, slik at den opprettholdende konsekvensen demonstreres i stedet for å antas.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Forskjellen mellom å gjette funksjonen og å vise den, er at man i det andre tilfellet prøver den ut.

En funksjonell analyse gjør nettopp det: den setter opp noen få betingelser der hver av de mulige funksjonene er den eneste som er tilgjengelig, og måler atferden under hver.

Er bjeffingen oppmerksomhetsstyrt, skal den være høy i betingelsen der bjeffing gir oppmerksomhet og lav i de andre. Er den ikke det, var hypotesen feil – og da er det tilbake til dataene, uten sure miner.

Dette er gullstandarden. Det er også den mest ressurskrevende metoden i verktøykassa, og derfor den som brukes sjeldnest i praktisk hundetrening.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Metodikken ble satt i system av Iwata og kolleger (1982) og er blant de best etablerte prosedyrene i anvendt atferdsanalyse. Det som skiller den fra alle andre former for funksjonsvurdering, er at den etablerer en funksjonell relasjon ved manipulasjon, ikke ved observasjon: betingelsen endres, atferden måles, og endringen replikeres.

Tre begreper som blandes rutinemessig, og som er verdt å holde fra hverandre:

Funksjonell atferdsvurdering (FBA) er paraplyen – hele prosessen med å finne funksjonen, uansett metode.

Funksjonell analyse (FA) er den eksperimentelle undergruppen, der betingelsene manipuleres.

Deskriptiv funksjonell vurdering er observasjon uten manipulasjon – ABC-data fra naturlige situasjoner.

Evidensstyrken følger denne inndelingen, og den skal graderes hver for seg: den eksperimentelle analysen har sterk empirisk støtte for å identifisere funksjon korrekt, mens indirekte og deskriptive metoder har svakere samsvar med eksperimentelle resultater. Det er verdt å vite for den som baserer en plan på et intervju.

I praktisk hundetrening brukes full funksjonell analyse sjelden, og av gode grunner: den krever kontroll over betingelsene, gjentatte eksponeringer for problemsituasjonen, og den innebærer å framkalle atferden man vil bort fra. Ved aggresjon er det siste ofte uakseptabelt. Den vanlige framgangsmåten er derfor deskriptiv vurdering pluss en testet hypotese – man endrer én ting og ser om atferden følger med. Det er en svakere, men praktisk gjennomførbar variant av den samme logikken.

Når brukes den

Når funksjonen er uklar etter deskriptiv vurdering, når tidligere tiltak har feilet, og når konsekvensen av å ta feil er stor.

Den er ikke riktig når atferden er farlig å framkalle, eller når funksjonen allerede er åpenbar fra observasjon.

Forutsetninger

Kontroll over betingelsene, mulighet til å måle atferden pålitelig, og en etisk vurdering av å framkalle problematferden. Sistnevnte er ikke en formalitet.

Steg-for-steg-logikk

Betingelsene kjøres alternerende og gjentas, ikke én gang hver. Grunnen er eksperimentell kontroll: en enkelt eksponering kan gi en forskjell som skyldes noe annet enn betingelsen. Replikasjonen er det som gjør resultatet til mer enn en observasjon.

Vanlige feil

Å kalle en hypotese en analyse. En antatt funksjon som aldri er testet, er en hypotese.

Å teste én betingelse. Uten sammenligningsbetingelser vet man ikke om atferden ville forekommet uansett.

Å hoppe over helsevurderingen. Se medisinsk utelukkelse – smerte kan produsere atferd som ser funksjonell ut i alle betingelser.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Hypotesen var at hunden knurret ved sofaen for å vokte den.

ABC-dataene viste noe annet: knurringen kom bare når noen tok på hoftepartiet – uansett hvor hunden lå. Veterinærsjekk avdekket artrose.

Her løste den deskriptive vurderingen saken før noen eksperimentell analyse var aktuell, og det er det vanlige forløpet i hundearbeid. Merk hva en funksjonell analyse ville gjort her: framkalt smerte, gjentatte ganger, for å demonstrere noe en undersøkelse avdekket på ti minutter.

Kilder

• iwata1982
• sidman1960