Ressursvokting

Fakta

Kort definisjon

Ressursvokting er atferd som øker avstanden mellom en verdsatt gjenstand og en som nærmer seg. Den opprettholdes av den avstanden, og den er normal hundeatferd – det kliniske ligger i intensitet, terskel og risiko, ikke i at den forekommer.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Hunden stivner, knurrer, og i verste fall glefser når noen nærmer seg matskåla eller et tyggebein.

Den eliminerende ryggmargsrefleksen er velkjent og farlig: «vis hvem som bestemmer», ta beinet fra henne, straff knurringen. Resultatet av det siste er ofte en hund som slutter å knurre – og går rett til bittet. Man har fjernet varsellampen. Brannen står igjen.

Ser vi på regnestykket fra hundens side, er det knirkefritt rasjonelt: historien har lært henne at mennesker nær verdisaker betyr at verdisaker forsvinner. Knurring virker – folk trekker seg. Alternativet, å la folk komme, har bare kostet.

Problematferden er hennes beste tilgjengelige alternativ.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Ressursvokting er funksjonelt en avstandsøkende atferd: den produserer at noen trekker seg unna noe verdifullt. Det plasserer den i samme funksjonsklasse som utfall mot fremmede, og det betyr at den samme analysen gjelder – valutaen er avstand, og en erstatning må kunne kjøpe den.

To presiseringer er viktige:

Atferden er normal. At et dyr forsvarer tilgang til noe verdifullt, krever ingen forklaring. Det som krever vurdering, er terskelen (hvor lite som skal til), intensiteten (hvor langt opp eskaleringsstigen hunden går), og risikoen (hvem som er i nærheten).

Historikken er som regel lært. Vokting forsterkes hver gang den virker – og den virker nesten alltid, fordi mennesker trekker seg. Den forsterkes også av det motsatte: en hund som gjentatte ganger har fått ting tatt fra seg, har lært at nærhet varsler tap.

Den konstruksjonelle byggejobben følger av dette, og den er tosidig: menneskets nærhet skal begynne å varsle at noe legges til i stedet for tas bort, og hunden skal få en ferdighet for avlevering som lønner seg bedre enn å holde igjen. Se konstruksjonell tilnærming til ressursvokting.

Et alvorsord som ikke er en formalitet: ved barn i familien eller bitthistorikk hører dette hjemme hos kvalifisert hjelp, med streng miljøtilrettelegging fra dag én – ikke som et prosjekt man prøver seg fram med. Se henvisning.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Luna stivner ved tyggebeinet.

Programmet snur regnskapet: menneske nærmer seg på god avstand → noe bedre lander i skåla → mennesket går. Igjen og igjen, avstanden krymper etter kriterium.

Parallelt bygges byttesignalet med lavverdi-gjenstander: «bytt» → godbitregn → hun får gjenstanden tilbake. Poenget skal sitte i margen: å gi fra seg ting er begynnelsen på noe bra, ikke slutten på noe godt.

Vedlikeholdet er innebygd i husreglene: ingen tar ting fra Luna uten bytte, barn går aldri til skåla.

Tre måneder senere mister eieren en paracettablett på gulvet. Luna er der først – og eieren sier «bytt» med lav puls. Ferdigheten som ble bygget for tyggebein, betaler seg den dagen det gjelder liv og helse.

Hva begrepet ikke betyr

Det er ikke dominans. Atferden handler om tilgang til noe verdifullt, ikke om rang.

Det er heller ikke et tegn på dårlig relasjon. Hunder vokter overfor mennesker de er trygge på.

Vanlige misforståelser

• «Man må kunne ta maten fra hunden.» Rådet produserer nettopp den læringshistorien som skaper vokting.
• «Knurringen må bort.» Knurringen er varselet. Fjern grunnen, ikke varselet.

Kilder

• goldiamond1974
• layng2009