Prestasjonsstandard

Fakta

Kort definisjon

En prestasjonsstandard er nivået som settes som kriterium for en ferdighet. I presisjonslæring utledes den empirisk – fra de nivåene som faktisk sikrer retensjon, utholdenhet og anvendelse – framfor fra normer eller konvensjon.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Hva vil det si at noe er «godt nok»? Enhver opplæring må svare på det, og svaret er en prestasjonsstandard.

Det interessante er ikke at standarder finnes, men hvor tallet kommer fra. Det finnes tre kilder, og de gir svært ulike svar:

• Konvensjon. «80 % riktig over tre økter.» Tallet er arvet, og ingen husker hvorfor.
• Norm. Klassegjennomsnittet, eller hva som er vanlig for alderen.
• Empiri. Det nivået som faktisk gjør at ferdigheten holder, tåler belastning og lar seg bruke.

Presisjonslæringens standpunkt er det siste, og det er hele poenget med bokstavene i REAPS: standarden skal settes ut fra utfallene. Man spør ikke hva som er vanlig – man spør hvilket nivå som sikrer at ferdigheten fungerer.

Det høres selvsagt ut. Det er det ikke, og forskjellen er kostbar.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Termens plass i akronymet. binder1996 (s. 173–174) forteller historien presist. Haughton begynte sent på 1970-tallet å bruke R/APS – retention/application performance standards – med den ideen at mål skulle settes empirisk, ved å bestemme hvilke prestasjonsnivåer som sikrer retensjon og anvendelse av ferdigheter. Da utholdenhet kom til som eget utfall, ble akronymet REAPS: retention-endurance-application performance standards, formulert av Haughton (1980).

Legg merke til hva akronymet faktisk sier. De tre første bokstavene er utfallene; «performance standards» er det de skal brukes til å fastsette. Standarden er altså definert ved sin funksjon: den er det nivået som produserer utfallene.

Kriteriet standarden selv skal oppfylle. Kilden formulerer det slik at minimumskriteriet bør representere en prestasjon som vil bli beholdt, vil holde ut, og lett kan anvendes. Et område tillater individuell variasjon, men bunnen i området må tilfredsstille de tre kravene.

Hva forskningsagendaen innebar. Kilden er ærlig om størrelsen på oppgaven: å bestemme prestasjonsstandarder på det grunnlaget, for hver responsklasse av interesse, er et praktisk talt endeløst forskningsprogram som kunne holdt forskere i arbeid i tiår. Akronymet satte altså en langsiktig dagsorden snarere enn å levere en ferdig tabell – og det er grunnen til at publiserte flytmål finnes for noen ferdigheter og ikke for andre.

Den empiriske standarden mot den normbaserte. Dette er skillet som betyr mest i praksis, og kilden er skarp: å bruke klassegjennomsnitt som prestasjonsstandarder reduserer kompetansebaserte mål til normbaserte kriterier. Anvendt der medianene ligger langt under samfunnets kompetansenivåer, institusjonaliserer det inkompetanse i form av suboptimale kriterier. Metoden som løser dette, står i kompetent utøver-referansen.

Forholdet til flytmål. Flytmålet er en prestasjonsstandard av en bestemt type: den som er utledet av flytgevinstene, uttrykt som et frekvensområde. Alle flytmål er prestasjonsstandarder; ikke alle prestasjonsstandarder er flytmål. En standard kan også være formulert som nøyaktighet, varighet eller topografi – den blir bare mindre nyttig da.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En klubb har som standard at hunden skal utføre øvelsen korrekt tre ganger på rad før den regnes som lært.

Standarden er en konvensjon: den måler nøyaktighet, sier ingenting om tempo, og er ikke utledet av noe utfall. Byttes den mot et frekvensområde hentet fra kompetente utøvere, blir den etterprøvbar – og hundene som «kan det», viser seg å ligge svært ulikt an.

Anvendelse

Eksempel: menneskelig læring

En skole setter standarden for avkoding til klassens median. Neste år har klassen et lavere gjennomsnitt, og standarden følger etter.

Det er standardens innebygde feil: den fester kriteriet til hvor elevene er, og gjør dermed nivået til et tak framfor et mål.

Hva begrepet ikke betyr

En prestasjonsstandard er ikke en vurdering av utøveren. Den er et kriterium for ferdigheten, og den gjelder likt for alle som skal bruke ferdigheten til noe.

Den er heller ikke ett fast tall. Kilden beskriver standarder som områder, nettopp for å tillate individuell variasjon uten å gi slipp på kravet.

Vanlige misforståelser

• «Standarder må tilpasses den enkelte.» Veien og tiden tilpasses. Senkes kriteriet, senkes det ferdigheten skal kunne brukes til.
• «80 % riktig er en prestasjonsstandard.» Det er et nøyaktighetskriterium uten tempokomponent – og dermed uten dekning i noen av de tre utfallene.
• «Empiriske standarder finnes for alt.» De finnes for en del ferdigheter. For resten lager man sin egen med kompetent utøver-referansen.

Kilder

• binder1996