Kompetent utøver-referansen

Fakta

Kort definisjon

Kompetent utøver-referansen er metoden for å sette et flytmål ved å ta korte, tidsavgrensede målinger av noen som beviselig har ferdigheten, og la deres frekvensområde definere målstreken. Den er alternativet til normbaserte mål, som legger lista på gruppens gjennomsnitt.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Hvor skal lista ligge? Det er alltid spørsmålet når et flytmål skal settes, og det finnes to måter å svare på.

Den ene er å se på gruppa. Hva er gjennomsnittet i klassen? Hva er normalt for alderen? Hva er realistisk for en hund med denne bakgrunnen?

Den andre er å måle noen som kan det. Finn en kompetent utøver, ta noen korte timinger, og la tallet være målet.

Forskjellen høres liten ut og er det ikke. Den første metoden fester målet til hvor folk er. Den andre fester det til hva som virker.

Og der publiserte tabeller ikke finnes – som i det meste av hundetrening – er den andre metoden den eneste du har. Den er også pinlig enkel: hva er din egen frekvens på ferdigheten du skal lære bort? Der er lista.

Av og til er svaret ubehagelig lærerikt for treneren.

Slik gjør du det

1. Velg referansen. Én eller flere som beviselig utfører ferdigheten godt og uanstrengt. Ikke den beste i verden – en kompetent utøver.
2. Bruk samme pinpoint som eleven skal måles på. Samme definisjon, samme telleregler, samme læringskanal. Måler du «si» og trener «skriv», har du ingen referanse.
3. Ta korte, tidsavgrensede prøver. Kilden beskriver metoden som brief timed samples – ikke lange observasjoner. Ett minutt, gjentatt et par ganger, er den vanlige formen.
4. Bruk flere utøvere hvis du kan. Da får du et område framfor ett tall, og området er det riktige svaret – se flytmål.
5. Sett feilmålet også. En kompetent utøver gjør nesten ingen feil; det tallet er like mye en del av referansen som tempoet.
6. Noter hvem referansen var. Et mål uten oppgitt referanse kan ikke etterprøves, og et halvår senere husker ingen hvor tallet kom fra.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Kildens beskrivelse av metoden. binder1996 (s. 172) beskriver hvordan Haughton og hans medarbeidere estimerte kompetente prestasjonsområder ved hjelp av korte tidsavgrensede prøver av voksne utøvere, for å etablere mål – og hvordan de, kombinert med isolert øving på fine og grove motoriske ferdighetselementer, satte alvorlig funksjonshemmede mennesker i stand til å oppnå ferdigheter som tidligere var utenfor rekkevidde.

Kritikken av normbaserte mål, som er metodens egentlige begrunnelse. Dette er den skarpeste passasjen i kilden, og den fortjener å gjengis nøyaktig. binder1996 (s. 168) beskriver hvordan noen praktikere begynte å sette mål under normale voksenfrekvenser, og enkelte til og med foreslo å senke mål for å ta hensyn til alder og funksjonsnivå. Én tilnærming reduserte kompetansebaserte mål til normbaserte kriterier ved å bruke klassegjennomsnitt som prestasjonsstandarder.

Kilden er utvetydig om hva som er galt med det: bruk av «handikappede» mål og klassegjennomsnitt inneholder en iboende feil dersom målet er å produsere kompetente utøvere. Anvendt i skoler der klassemedianene ligger langt under nivåer som er vist å representere kompetanse i samfunnet, institusjonaliserer slike tilnærminger inkompetanse i form av suboptimale prestasjonskriterier. Kilden går så langt som til å antyde at praksisen med å sette utdanningsmål ut fra normer framfor empirisk validerte kompetansemål, kan være medvirkende til økende analfabetisme og andre ferdighetsmangler blant skoleutdannede.

Haughton og kollegene gikk motsatt vei: de etablerte mål ved å samle målinger av kompetent voksen utførelse, og oppmuntret elevene til å nå sine egne «personlige beste» nivåer.

Merk hva som ikke er normbasert i dette. Referansen er kompetanse, men sammenligningen i det daglige er mot elevens egen fortid – se rekordlinje. Målet kommer utenfra; målestokken underveis gjør ikke det. De to tingene forveksles ofte, og forvekslingen er grunnen til at metoden av og til feilaktig oppfattes som konkurransepreget.

Metoden og størrelsen er to ting. Dette oppslaget beskriver framgangsmåten; flytmålet er tallet den produserer. Der publiserte flytmål finnes, brukes de; der de ikke finnes, lager man sitt eget med denne metoden.

En ærlig begrensning. En referanse basert på én utøver er sårbar for at nettopp den personen er uvanlig rask eller langsom. Flere referanser gir et område, og området er mer robust enn tallet. Der bare én er tilgjengelig – som ofte i hundetrening – bør det stå i merknaden.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En instruktør skal sette flytmål for «hånd-target». Det finnes ingen publisert tabell.

Hun måler seg selv og to erfarne kolleger i ettminutts prøver med samme rigg: 22, 25 og 24 korrekte per minutt. Målet settes til 22–25, og referansen noteres på arket. Neste gang noen spør hvor tallet kom fra, finnes svaret.

Anvendelse

Eksempel: menneskelig læring

En skole vil sette mål for sifferskriving. Klassegjennomsnittet er 30 per minutt.

Målte voksne kompetente utøvere ligger på 100–120. Settes målet til 30, har skolen bygget klassens nåværende nivå inn i kriteriet – og gjort det til et tak. Det er nøyaktig den mekanismen kilden kaller å institusjonalisere inkompetanse.

Hva begrepet ikke betyr

Metoden er ikke å måle den beste utøveren. Referansen er kompetent utførelse – uanstrengt og pålitelig – ikke rekordnivå.

Den er heller ikke en påstand om at alle skal nå samme tall like fort. Målet er felles; veien og tiden er individuelle, og det er nettopp derfor framgangen leses på hver enkelts eget kart.

Vanlige misforståelser

• «Det er urealistisk å måle mot voksne.» Det er innvendingen kilden svarer på: å senke målet til det observerte nivået gjør nivået til et tak.
• «Metoden er konkurransepreget.» Målet kommer fra en referanse; den daglige sammenligningen er mot egen fortid.
• «Én måling holder.» Én utøver gir ett tall og ingen spredning. Flere gir et område.
• «Kompetent betyr ekspert.» Kompetent betyr at ferdigheten sitter og brukes uanstrengt i det virkelige livet.

Kilder

• binder1996