Klikkertrening

Fakta

Kort definisjon

Klikkertrening er markørbasert operant trening, kjennetegnet av langt mer enn selve markøren: innlæring med minst mulig hjelp, flyt før signalet legges på, og stimuluskontroll bygget i faste trinn. Hvor godt treningen virker, avgjøres av timing, kriterier, forsterkning, flyt og trenerens mekaniske ferdigheter.

Canis forklarer

Enkelt forklart

De fleste hører «klikkertrening» og tenker på klikkeren: den lille lyden som forteller hunden at akkurat det der var riktig. Lyden er ekte nok, og et godt verktøy — men den er bare det første av flere kjennetegn, og langt fra det viktigste. Bytter du klikkeren mot et kort, presist ord, kan det fortsatt være klikkertrening du driver med. Og motsatt: at du bruker en klikker i trening, betyr ikke nødvendigvis at du klikkertrener.

Det som gjør klikkertrening til klikkertrening, er måten hele innlæringen legges opp på. Du bygger atferden med minst mulig hjelp, og trener den frem til den utføres korrekt og med god flyt før du begynner å legge på signalet. Klikkeren er det folk flest forbinder med treningsformen, men klikkertrening er mye mer enn klikkeren.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Klikkertrening er en metode — en måte å legge opp operant innlæring på — og den kjennetegnes av sju trekk, der markøren er det første, ikke det viktigste.

De sju kjennetegnene

1. Bruk av en markør — klikker, et kort presist ord, en fløyte, og i bestemte situasjoner andre markører: figurantens aktivitet under forsvarsarbeid, verbale signaler i kjeder. Dette er trekk nummer én, og det som har gitt metoden navn.

2. Innlæring med så lite hjelp som mulig. Alle teknikker er i prinsippet tillatt — fra fri shaping til targeting og lokking — men idealet for de fleste som klikkertrener, er å bygge på atferder hunden alt har, med minst mulig hjelp.

3. Atferden læres inn frivillig med god flyt før signalet legges på. Målet for første fase er at hunden tilbyr atferden gjentatte ganger, uten at føreren sier noe.

4. Signalet legges først på når atferden nærmer seg flytmålet — for eksempel ti til tolv gjentakelser av «inn i utgangsstilling» på ett minutt. Tallene er eksempler, ikke standarder: hva som er et rimelig flytmål varierer med hunden og med hvor raske bevegelser rasen har.

5. Stimuluskontroll etableres i fem faste trinn (se under).

6. Bygger på en atferdsanalytisk forståelse — ABC, observerbare hendelser fremfor tolkninger og mentaliseringer.

7. Primært positiv forsterkning, med noe bruk av negativ straff og ekstinksjon, og generell unngåelse av negativ forsterkning og positiv straff — men ikke hundre prosent. Se avsnittet under.

Flytmålet før signalet er presisjonslæring

Trekk 3 og 4 er ikke en tilfeldig rekkefølge; de er presisjonslæringens logikk anvendt på hundetrening. Et tall som «tolv gjentakelser på ett minutt» er et frekvensbasert flytmål — et mål på ferdighetens flyt, ikke bare på at den forekommer. At en atferd er flytende, altså rask, sikker og uanstrengt, før signalet legges på, er det samme kravet presisjonslæringen stiller til enhver delferdighet. Dette binder klikkertreningen sammen med flyt, flytmål og innlæring — begreper som ellers står som egne oppslag, men som her møtes i praksis.

De fem trinnene til full stimuluskontroll

Dette er den konkrete, etterprøvbare kjernen i hvordan signalet bygges:

1. Tilby frivillig — hunden tilbyr atferden frivillig, med god nok presisjon og til minst femti prosent av det endelige flytmålet.
2. Legg på signalet i bakgrunnen — gi signalet mens hunden alt har påbegynt atferden, eller like før den kommer til å gjøre den uansett.
3. Test signalet — i gradvis vanskeligere situasjoner. Forsterk gjerne også når atferden kommer frivillig.
4. Vent på signalet — forsterk kun når du har gitt signalet først, og lær hunden å vente gradvis lenger.
5. Diskriminer — lær hunden, om nødvendig, å skille signalet fra andre signaler. Atferden skal bare komme på riktig signal.

Trekk 7: primært positiv forsterkning

I klikkertrening brukes primært positiv forsterkning. Det betyr ikke at negativ forsterkning er galt i seg selv, eller at en klikkertrener aldri forholder seg til den.

Grunnen er faglig: noen ganger er det nettopp negativ forsterkning som opprettholder en atferd i utgangspunktet. En hund som truer mot fremmede, gjør det ofte fordi truingen har skapt avstand. Da må kontingensen forstås, ikke benektes. Kjefting og andre harde metoder har på sin side ingen plass i klikkertrening.

Klikkertrening deler dessuten selve orienteringen med den konstruksjonelle tilnærmingen: fokus ligger på å bygge ny atferd fremfor å eliminere uønsket atferd.

Hva effektiviteten faktisk avhenger av

Her ligger tyngdepunktet, og det er ikke klikkeren. Om klikkertrening gir gode eller middelmådige resultater, avhenger i høy grad av hvordan teknikkene brukes i praksis:

• Timing — hvor presist markøren, og andre stimuli som virker som betingede forsterkere, treffer.
• Kriterier — hvordan de bygges opp og justeres dynamisk underveis.
• Forsterkning — kvalitet, frekvens og måten forsterkeren serveres på. Selve serveringen forsterker ofte flere små atferder i tillegg til den som ble klikket.
• Flyt og stimuluskontroll — hvor godt treneren bygger hver enkelt del av ferdigheten før den settes sammen.
• Trenerens mekaniske ferdigheter — det er som regel lett å se forskjell på en fersk klikkertrener og en som har trent i flere år.

Historie

Hvem var den første klikkertreneren? B. F. Skinner brukte tidlig flere elementer vi kjenner igjen fra klikkertrening, blant annet shaping og bruk av belønningsmarkører i ulike former. Marian og Keller Breland, og senere Bob Bailey, arbeidet med metoder der mange av klikkerprinsippene lar seg gjenkjenne.

Karen Pryor stod på skuldrene til disse. Boken Don’t Shoot the Dog (1984) forklarte både treningen og prinsippene bak på en måte som gjorde metodikken tilgjengelig for et stort publikum.

Klikkertrening som egen retning i hundemiljøet ble lansert i mai 1992. Pryor ledet panelsesjonen «The Art and Science of Training» under årsmøtet til Association for Behavior Analysis i San Francisco, med hundetrener Gary Wilkes og to andre dyretrenere i panelet, og dagen etter holdt hun og Wilkes et heldagsseminar med praktisk hundetrening i Vallejo i California. Gjennom 1990-tallet var det framfor alt Pryor som gjorde metoden kjent, gjennom bøker, seminarer og etter hvert internett. Den spredte seg i hundemiljøet, men også langt utenfor det — til hestetrenere og andre dyretrenere.

I Norge har Canis vært blant de viktigste pådriverne for klikkertrening. Canis arrangerte seminarer med Karen Pryor i Tromsø, Trondheim og Oslo allerede i 1999. Canis Forlag oversatte Don’t Shoot the Dog til norsk og ga ut flere norske bøker om klikkertrening, blant annet Klikkertrening for din hund og Lydighetstrening i teori og praksis. Hundetidsskriftet Canis, som kom ut fra 1998 til 2018, skrev mye om klikkertrening og bidro sterkt til at metoden fikk stor utbredelse i Norden.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Du står foran valpen din uten å si noe. Den ser opp på deg, kjenner kanskje lukten av godbiter i lommen — og setter seg tilfeldigvis. Du klikker og belønner. Kort tid etter at valpen har svelget godbiten, setter den seg igjen, og du klikker og belønner på nytt. Nå setter den seg enda raskere. Slik fortsetter du, gjerne fordelt over flere korte økter, til valpen setter seg frivillig femten til atten ganger på ett minutt. «Frivillig» betyr her bare at du ikke sier et verbalt signal ennå — foreløpig er det at du står foran valpen som er signalet, og det er visuelt.

Valpen tilbyr nå sitt-atferden med god flyt. Da begynner du å si «sitt» akkurat idet du ser at den krummer ryggen og skal til å sette seg. Du klikker og belønner som vanlig. Den setter seg ikke fordi du sier «sitt» — den skulle sette seg uansett — du benytter bare anledningen til å snike inn signalet rett før riktig atferd. Ettersom valpen setter seg raskt og pålitelig fra før, får du femten til atten korrekte repetisjoner av «sitt» pluss riktig atferd på ett minutt. Det er en svært effektiv måte å lære inn signaler på, og fordi hunden allerede har flyt på selve atferden, blir signalinnlæringen tilnærmet feilfri.

Etter femti til hundre slike repetisjoner er det tid for å teste signalet. Nå sier du «sitt» før hunden har vist tegn til at den kommer til å sette seg. Mest sannsynlig setter den seg med en gang. Fortsett med repetisjoner der du gir signalet før valpen påbegynner atferden frivillig. Når hunden reagerer raskt på signalet hver gang — også i litt ulike situasjoner og på ulik avstand — er det tid for neste trinn.

Nå kommer den vanskeligste delen, i hvert fall hvis du ikke har lært inn mange signaler tidligere. Målet er at hunden skal vente med å sette seg til du sier «sitt». Det er ikke enkelt, ettersom vi frem til nå har forsterket at hunden tyvstarter før signalet. Prinsippet er å si «sitt» mens hunden står og venter, og så klikke og belønne når den setter seg. Setter den seg før signalet, klikker du ikke, men tar et par skritt til siden så hunden reiser seg. Blir den stående et sekund eller to, sier du «sitt» igjen — og klikker og belønner når den setter seg.

Dette er differensiell forsterkning i praksis: vi forsterker sitt når signalet er gitt først, og lar atferden gå til ekstinksjon når det ikke er gitt. Etter hvert kan vi gradvis øke tiden hunden skal vente i stående før signalet gis. Vi shaper altså venteposisjonen gradvis lenger, ved at sitt-signalet fungerer som betinget forsterker for å vente — mens klikket fortsatt er betinget forsterker for selve sitt-atferden. Når hunden kan vente på signalet i ti til femten sekunder, har du kommet langt.

Siste trinn er å lære hunden å diskriminere mellom flere signaler. Det er særlig aktuelt når hunden har lært tre–fire signaler godt fra før. Da kan du kjøre økter der du veksler uforutsigbart mellom «sitt», «ligg», «snurr» og «gå i buret». Vær nøye med å bruke rene verbale signaler, slik at hunden faktisk lærer å lytte etter ordene. Det er lett gjort at den i stedet lærer å lese ubevisste kroppsbevegelser hos føreren — Kloke Hans-fenomenet sniker seg fort inn i både hunde- og hestetrening.

Disse trinnene er typiske for en klikkertrent atferd. Man følger dem ikke alltid slavisk, men de er et godt veikart. Når man har en samling godt innlærte atferder og signaler, kan de etter hvert settes sammen til lengre øvelser — kjeder og sekvenser.

Forskningen

Til slutt, og i riktig proporsjon: forskningen på klikkertrening er begrenset, og den har mest undersøkt det minst avgjørende — om en klikker slår en verbal markør. De kontrollerte studiene finner i hovedsak ingen forskjell (Chiandetti m.fl. 2016; Smith & Davis 2008; Gilchrist m.fl. 2021). Det er et nyttig funn mot overtro på lyden, men det sier lite om metoden.

Feng og medarbeidere (2017) forklarer hvorfor debatten går i sirkel: forskerne tester det snevre, altså lyden, mens praktikerne forsvarer det brede, altså hele treningsmåten. Etter gjennomgangen over er «det brede» ikke lenger vagt — det er de sju kjennetegnene, de fem trinnene for stimuluskontroll og de øvrige effektivitetsfaktorene. Mekanismene de hviler på — timing, kriterier, forsterkning, flyt — er godt dokumentert i den atferdsanalytiske grunnforskningen. Det er der evidensen for metoden ligger, ikke i selve klikket.

Kilder

• pryor1984
• aba1992
• feng2017
• chiandetti2016
• smithdavis2008
• gilchrist2021