Unngåelse

Fakta

Kort definisjon

Unngåelse er atferd som forhindrer eller utsetter noe aversivt, og som styrkes av at hendelsen uteblir. Fordi hendelsen aldri inntreffer, får personen heller aldri prøvd om den ville vært så ille.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Utsettelse? Unngåelse. Du åpner ikke selvangivelsen, og ubehaget slipper taket – øyeblikkelig.

Melde avbud til festen? Samme sak: den sosiale gruingen fordamper i det øyeblikket du sender meldingen.

Hver gang du slipper unna noe ubehagelig, blir slipp-unna-atferden sterkere. Det er ikke svakhet. Det er læringslovene som virker nøyaktig som de skal.

Og her ligger det lumske: unngåelse er selvforseglende. Du får aldri testet om ubehaget faktisk hadde blitt så ille. Du unngår, kjenner lettelse, og lærer «puh, godt jeg slapp» – uansett om festen hadde vært hyggelig.

Merk deg mønsteret, for du finner det overalt når du begynner å lete: bak «latskap» skjuler det seg påfallende ofte helt alminnelig, velfungerende unngåelse.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Unngåelse er en form for negativ forsterkning, og skiller seg fra flukt på ett punkt: fluktresponsen avslutter noe som pågår, unngåelsesresponsen forhindrer at det starter. Forskjellen er ikke akademisk – den avgjør hva som er observerbart. Ved flukt kan man se den aversive hendelsen; ved unngåelse ser man bare responsen, og forsterkeren er fraværet av noe.

Hvorfor unngåelse er så motstandsdyktig. To ting virker sammen. For det første forsterkes responsen hver eneste gang, siden hendelsen uteblir hver gang – det er en kontinuerlig forsterkning av det som skal bort. For det andre får den lærte forventningen aldri en korreksjon: så lenge responsen utføres, kommer det aldri data som kunne motsagt den. Kombinasjonen gjør unngåelse til et av de mønstrene som er vanskeligst å endre uten et planlagt inngrep.

Hva som følger for tiltak. Det finnes bare én vei ut, og den går gjennom at situasjonen møtes uten at unngåelsesresponsen utføres – i doser som tåles. Se gradvis eksponering og motbetinging. Uten det leddet kan man bygge aldri så mange gode vaner ved siden av; unngåelsen forblir intakt fordi den aldri er testet.

Diagnostisk verdi. Når et selvtreningsprosjekt gjentatte ganger stopper på samme punkt, er unngåelse den første hypotesen å prøve – ikke manglende motivasjon. Testen er å se etter lettelsen: kommer det en merkbar lettelse i det øyeblikket beslutningen om å la være tas, er responsen unngåelse, og da er det den lettelsen som er forsterkeren.

Anvendelse

Eksempel: menneskelig læring

En hundeeier gruer seg til å trene blant folk med «flinkere» hunder. Torsdag kl. 17.30 begynner ubehaget å bygge seg. Hun bestemmer seg for å droppe det – og kjenner lettelsen skylle inn umiddelbart.

Det er betalingen. Sofaen er ikke problemet; sofaen er bare stedet lettelsen nytes. Problemet er en unngåelsesrespons som er blitt forsterket hver eneste torsdag i tre år.

Merk også hva som ikke skjer: hun får aldri vite at torsdagene hun faktisk dro, endte med trivsel 8 av 10.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En hund som har lært å snu og gå bak eieren når en fremmed nærmer seg, unngår kontakten. Responsen forsterkes av at møtet uteblir, og den blir mer og mer forutsigbar – ofte tidligere og tidligere i sekvensen, slik at det til slutt ser ut som om hunden reagerer «uten grunn».

Den forkortede latensen er ikke et tegn på at det er blitt verre. Det er unngåelse som er blitt mer effektiv.

Hva begrepet ikke betyr

Unngåelse er ikke det samme som å velge bort noe man ikke liker. Kriteriet er funksjonelt: responsen må være styrket av at noe aversivt uteble. En person som lar være å gå på fest fordi hun heller vil noe annet, unngår ikke – hun velger.

Det er heller ikke en personlighetsegenskap. «Unnvikende» beskriver et mønster, ikke en årsak, og mønsteret hører til bestemte situasjoner, ikke til personen.

Kilder

• catania1998
• skinner1953
• lindsay2005