KonsekvensC

Fakta

Kort definisjon

En konsekvens er en stimulus eller hendelse som følger en atferd og påvirker hvor sannsynlig atferden blir senere. Konsekvenser klassifiseres etter virkningen sin, ikke etter hvordan de ser ut: øker de atferden, er de forsterkende; reduserer de den, er de straffende. Den er C-leddet i treleddskontingensen.

Canis forklarer

Enkelt forklart

En konsekvens er ganske enkelt det som skjer rett etter at hunden har gjort noe. Men her ligger den ene innsikten som gjør begrepet mektig: en konsekvens klassifiseres etter hva den gjør med atferden – ikke etter hvordan den ser ut, og ikke etter hva du mente med den.

Det høres selvsagt ut, men det snur opp ned på hvordan de fleste tenker. Du klapper hunden på hodet fordi du mener det er hyggelig. Men klappet er bare en forsterker hvis atferden det fulgte, øker. Gjør den ikke det, var klappet ikke en forsterker – samme hvor snilt det var ment. Og noen hunder synes faktisk at en hånd over hodet er ubehagelig; da kan «kosen» din virke straffende, og atferden avta. Konsekvensen defineres av effekten, ikke av intensjonen.

Dette er også grunnen til at problematferd er så seiglivet. Du kjefter på hunden som bjeffer, og mener kjeftingen skal stoppe den. Men hvis bjeffingen fortsetter eller øker, har oppmerksomheten din nettopp virket forsterkende – du har levert en konsekvens som betaler for akkurat det du ville bli kvitt. Vil du forstå hvorfor en atferd henger igjen, se på hva den faktisk produserer, ikke på hva du håpet den skulle føre til.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Konsekvenser er C-leddet i treleddskontingensen: hendelsene som følger atferd og former dens framtidige forekomst. To trekk gir begrepet selvstendig vekt.

Det første er den funksjonelle klassifiseringen. Konsekvenser deles ikke inn etter fysisk form (mat, lyd, berøring) eller etter hvordan de oppleves, men etter virkningen på atferden. En konsekvens som gjør atferden mer sannsynlig, er per definisjon forsterkende; en som gjør den mindre sannsynlig, er straffende; en som ikke endrer sannsynligheten, er funksjonelt nøytral, uansett hvor betydningsfull den kan virke for en tilskuer. Det er derfor umulig å vite på forhånd og med sikkerhet om noe vil virke som forsterker eller straffer – det må avgjøres ved å observere effekten. Dette er den effektdefinerte, funksjonelle logikken som skiller atferdsanalyse fra en ren common sense-psykologi om «belønning og straff».

Det andre er at konsekvensen må stå i en kontingens til atferden for å virke. En hendelse som følger atferd tilfeldig, men like gjerne kommer uten den, er ikke en virksom konsekvens i denne forstand – den er bare noe som skjedde etterpå. Konsekvensens kraft ligger i at den avhenger av atferden.

Konsekvenser virker dessuten langs to akser, som gir de fire grunnleggende operante prosedyrene: om noe tilføres (positiv) eller fjernes (negativ), og om resultatet er at atferden øker (forsterkning) eller avtar (straff). «Positiv» og «negativ» er her retningsord – tilført og fjernet – ikke verdiord. En atferd kan altså styrkes både ved at noe godt kommer til og ved at noe ubehagelig forsvinner, og svekkes tilsvarende på to måter. Utdypingen av dette hører hjemme i oppslagene om forsterkning og straff; her er poenget at alle fire er konsekvenser klassifisert etter funksjon.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Samme handling, to ulike konsekvensfunksjoner – avgjort av effekten, ikke av formen. Hund A elsker klapp: du klapper etter innkalling, og innkallingen blir raskere. For hund A var klappet en forsterker. Hund B liker ikke hender mot hodet: du klapper etter innkalling i beste mening, og hunden begynner å nøle på veien inn. For hund B virket det samme klappet straffende. Ingen kunne visst dette sikkert på forhånd; det ble avgjort da vi så hva som skjedde med atferden.

Kontrast som skiller konsekvens fra tilfeldig etterfølger: en hund gjør «plass», og i det samme kjører en bil forbi ute. Bilen fulgte atferden i tid, men den var ikke kontingent på den – den hadde kjørt forbi uansett. Neste gang endrer «plass» seg ikke på grunn av bilen. En etterfølgende hendelse er bare en konsekvens i faglig forstand når den avhenger av atferden og påvirker den.

Anvendelse

Eksempel: menneskelig læring

Du rekker opp hånda i et møte og kommer med et forslag. Blir det møtt med interesse, rekker du oftere opp hånda framover; blir det møtt med taushet eller latterliggjøring, sjeldnere. Ingen bestemte seg for å «trene» deg – men konsekvensene av å si fra formet likevel hvor ofte du gjør det. Legg merke til at det ikke var hva du følte om reaksjonen som avgjorde, men hva som skjedde med atferden etterpå.

Hva begrepet ikke betyr

Konsekvens betyr her ikke det samme som i dagligtale, der «konsekvenser» ofte er en høflig omskriving for straff («det får konsekvenser»). Faglig er en konsekvens helt nøytral: en godbit er like mye en konsekvens som en irettesettelse. Begrepet sier bare at noe fulgte atferden og påvirket den – ikke om det var vondt eller godt.

En konsekvens er heller ikke det samme som en intensjon eller en plan. Det du har tenkt at skal virke belønnende eller avskrekkende, er en hypotese. Om det faktisk ble en forsterker eller en straffer, avgjøres av atferden i etterkant – ikke av hva som sto i treningsplanen.

Vanlige misforståelser

• «Belønning er en forsterker og kjeft er en straff.» Ikke nødvendigvis. Formen sier ingenting sikkert om funksjonen. Godbiten kan la atferden være uendret, og kjeften kan – som oppmerksomhet – virke forsterkende. Feilen ligger i å avgjøre funksjonen ut fra utseendet i stedet for effekten.
• «Konsekvensen må komme umiddelbart, ellers teller den ikke.» Timing betyr mye for hvor lett hunden lærer, men det avgjørende er at konsekvensen avhenger av atferden. En forsinket, men kontingent konsekvens virker fortsatt – den er bare vanskeligere å gjøre tydelig.
• «Ignorering er ingen konsekvens.» Å holde tilbake en forsterker er i høyeste grad et C-ledd med sin egen virkning – det er grunnlaget for ekstinksjon. Fravær av det ventede er også en konsekvens.

Historie

Konsekvensens sentrale rolle er kjernen i det B. F. Skinner etablerte med den operante analysen i The Behavior of Organisms (1938): atferd formes av sine konsekvenser. I Science and Human Behavior (1953) formulerte han den funksjonelle, effektdefinerte forståelsen som fortsatt gjelder – at en konsekvens klassifiseres ved sin virkning på atferden, ikke ved sin form.

Denne effektdefinerte logikken er senere videreført praktisk i anvendt atferdsanalyse og dyretrening, der nettopp innsikten om at konsekvenser må avdekkes gjennom observasjon – ikke antas – er blitt et arbeidsredskap.

Kilder

• skinner1938
• skinner1953
• catania1998