Radikal behaviorisme

Fakta

Kort definisjon

Radikal behaviorisme er B. F. Skinners vitenskapsfilosofi: at alt et individ gjør – også private hendelser som tanker og følelser – er atferd som kan forstås med de samme prinsippene, uten å gjøres om til årsaker i et indre sinn. «Radikal» betyr gjennomført, ikke ekstrem.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Navnet lurer folk. «Radikal» høres ekstremt ut, som om dette er behaviorisme skrudd til det ytterste – en som nekter for at hunder føler noe. Det motsatte er nærmere sannheten. «Radikal» betyr her gjennomført: en behaviorisme som er konsekvent nok til å ta med de tingene den tidlige behaviorismen lot ligge – tankene og følelsene.

Den gamle, «metodologiske» behaviorismen sa omtrent: det som foregår inni et individ, kan vi ikke se, så det holder vi utenfor vitenskapen. Skinner syntes det var å gi opp for lett. Hans poeng var: en følelse er også noe som skjer – den er også atferd, bare privat. Vi bør ikke benekte den, men vi bør heller ikke gjøre den til den magiske årsaken til alt annet. At hunden «er redd», forklarer ikke hvorfor den gjemmer seg; det er to sider av det samme, og begge må forklares av det som faktisk skjedde – historien, situasjonen, konsekvensene.

Det er dette som gjør posisjonen så nyttig i praksis, selv om den høres akademisk ut. Den vaksinerer deg mot en fristende felle: å tro at du har forklart atferd i det du har satt et følelsesnavn på den. «Han gjør det fordi han er sjalu» kjennes som et svar, men det er egentlig bare atferden fortalt på nytt med et sinnsord. Radikal behaviorisme tvinger deg videre – til å spørre hva som faktisk får atferden til å skje.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Radikal behaviorisme er ikke en treningsmetode, men en vitenskapsfilosofi – et syn på hva psykologiens gjenstand er, og hva som teller som en forklaring. Den ble formet av B. F. Skinner, tydeligst i den operasjonelle analysen av psykologiske termer (1945) og senere samlet i About Behaviorism (1974). Kjernen er behandlingen av private hendelser.

Her ligger hele forskjellen fra metodologisk behaviorisme, og kontrasten bærer begrepet. Metodologisk behaviorisme trekker vitenskapens grense ved det offentlig observerbare: private hendelser finnes kanskje, men de faller utenfor det vitenskapen kan behandle, og slippes eventuelt inn bare som mellomliggende variabler man slutter seg til fra ytre atferd. Radikal behaviorisme trekker grensen et annet sted. Den benekter ikke private hendelser – tvert imot insisterer den på at tanker, følelser og kroppslige fornemmelser er virkelige og hører med i analysen. Den gjør bare to ting med dem: den regner dem som atferd (noe individet gjør, ikke en egen substans), underlagt de samme prinsippene som offentlig atferd, og den nekter dem rollen som selvstendige, igangsettende årsaker. En følelse forklarer ikke atferden; den er en del av det som skal forklares, med samme historie som forklarer resten.

Det springende punktet er altså ikke eksistens, men forklaringsstatus. Å si «hunden biter fordi den er aggressiv» er sirkulært hvis «aggressiv» kun er utledet av at den biter – da har vi navngitt atferden, ikke forklart den. Radikal behaviorisme kaller dette en forklaringsfiksjon og krever at vi går til de faktiske variablene: seleksjonen gjennom individets læringshistorie, de nåværende foranledningene og konsekvensene. Privatpersonen har en unik utsiktspost til sine egne private hendelser, men den utsikten gir dem ingen særskilt forklaringskraft.

Fordi kjernepåstanden her er en definisjon av en posisjon – hva som teller som atferd og som forklaring – graderes den ikke med evidensskalaen; det ville vært en kategorifeil. De empiriske spørsmålene som posisjonen inviterer til (for eksempel hvor langt operante prinsipper faktisk rekker i å gjøre rede for språk og komplekse private hendelser), er en annen sak, og de er reelt omstridte – se «Faglig uenighet og nyanser».

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

En eier kommer hjem til en opprevet søppelbøtte, og hunden lusker med senket hode og flate ører. «Han vet at han har gjort noe galt – se på skyldfølelsen.» Det er en mentalistisk forklaring: en indre skyld settes inn som årsaken til luskingen.

En radikalbehavioristisk lesning benekter ikke at hunden har private tilstander – den kan godt ha det. Men den nekter «skyld» rollen som forklaring, og spør hva som faktisk styrer atferden. Observér mønsteret: den flate, dempende kroppsholdningen dukker opp når eieren kommer inn med en bestemt mine og tonefall, uavhengig av om hunden «gjorde» noe – den kommer like gjerne når eieren er sur over noe helt annet. Da er luskingen atferd under stimuluskontroll av eierens kroppsspråk, formet av tidligere reaksjoner, ikke et utslag av moralsk anger. Poenget er ikke å tømme hunden for følelser, men å slutte å bruke et følelsesnavn som om det var en årsaksforklaring – og dermed komme til noe man faktisk kan gjøre noe med.

Hva begrepet ikke betyr

Radikal behaviorisme er ikke påstanden om at tanker og følelser ikke finnes. Dette er den seigeste myten om posisjonen, og den er rett og slett feil: radikal behaviorisme skiller seg fra tidligere behaviorisme nettopp ved å ta private hendelser inn i analysen. Det den avviser, er å bruke dem som selvstendige, uforklarte årsaker.

«Radikal» betyr heller ikke ekstrem eller kompromissløst hard. Ordet betyr gjennomført, i betydningen «går til roten»: en behaviorisme konsekvent nok til å behandle også det private som atferd. Det sier ingenting om treningsmetoder, og slett ingenting om at man skal være streng mot hunden.

Og det er ikke det samme som metodologisk behaviorisme. De to deler navn og opphav, men skiller lag akkurat på spørsmålet om private hendelser hører hjemme i analysen – og det skillet er ikke en detalj, det er hele poenget.

Vanlige misforståelser

• «Behaviorister mener hunden er en tom maskin uten indre liv.» Ikke radikale behaviorister. De regner det indre livet som virkelig – som privat atferd – og vil forklare det, ikke bortforklare det.
• «Radikal = ekstrem.» Nei, «radikal» = gjennomført, «til roten». Posisjonen er på et vis mindre ekstrem enn den den avløste, fordi den slutter å utelate følelsene.
• «Å forklare med følelser er forbudt.» Ikke forbudt, men utilstrekkelig. Problemet er sirkulariteten: hvis følelsesnavnet bare er utledet av atferden, forklarer det ikke atferden. Det må knyttes til faktiske betingelser for å bli en forklaring.
• «Dette er en treningsmetode.» Nei. Det er en vitenskapsfilosofi – et syn på hva atferd og forklaring er. Den ligger under metodene, men er ikke selv en metode.

Faglig uenighet og nyanser

Radikal behaviorisme er kritisert fra flere hold, og kritikken fortjener å møtes på sitt beste, ikke i karikatur.

Kritikken etter steelman-prinsippet. Den sterkeste innvendingen, ofte forbundet med den kognitive vendingen i psykologien, er ikke at private hendelser finnes – det er radikal behaviorisme enig i – men at man taper forklaringskraft ved å nekte indre strukturer og prosesser (representasjoner, regler, informasjonsbearbeiding) status som årsaksmekanismer. Kritikeren vil si: noen fenomener, særlig språk, lar seg vanskelig gjøre rede for uten å postulere indre mekanismer, og Skinners egen analyse av verbal atferd har blitt anfektet nettopp her. Dette er en reell faglig uenighet om rekkevidde, og den skal ikke pyntes bort: hvor langt de operante prinsippene faktisk strekker til i å forklare komplekse fenomener, er et empirisk og teoretisk stridsspørsmål, ikke noe radikal behaviorisme kan avgjøre ved definisjon.

Hva uenigheten ikke gjelder. Samtidig hviler mye av den folkelige kritikken på myten som er avvist over – at behaviorismen «benekter bevisstheten». Skiller man de to, står man igjen med en skarpere og mer interessant uenighet: ikke om det indre finnes, men om hvilken forklaringsstatus det skal ha. Der er siste ord ikke sagt, og her presenteres posisjonen som det den er – et gjennomarbeidet og fortsatt levende standpunkt, ikke en avgjort sannhet og ikke en avdanket kuriositet.

Historie

Behaviorismen som forskningsprogram ble grunnlagt av John B. Watson tidlig på 1900-tallet, med vekt på det offentlig observerbare. B. F. Skinner utviklet fra 1930-årene sin egen, «radikale» variant, der skillet fra den metodologiske behaviorismen ble behandlingen av private hendelser. Posisjonen fikk sin tydeligste tidlige formulering i «The operational analysis of psychological terms» (1945) og sin mest samlede framstilling i About Behaviorism (1974), skrevet blant annet for å rydde opp i de vanligste misforståelsene. Radikal behaviorisme er det filosofiske grunnlaget for den eksperimentelle analysen av atferd og, videre, for anvendt atferdsanalyse.

Kilder

• skinner1945
• skinner1974
• skinner1953