Reifisering

Fakta

Kort definisjon

Reifisering er å behandle en abstraksjon som om den var en konkret ting: «relasjonen» blir noe man har, «konsentrasjonen» en beholdning som går tom, «driftene» krefter med et nivå. Feilen er ontologisk – den gjelder hva slags ting man tror noe er, ikke en brist i slutningen.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Språket vårt gjør stadig substantiver av prosesser, og så begynner vi å behandle substantivene som gjenstander. Vi sier «hunden har god kontakt», «han mistet konsentrasjonen», «hun har mye drift» – og uten å merke det har vi gjort noe som skjer (å følge med, å ville noe) om til noe hunden eier i en viss mengde, som bensin på en tank.

Det høres uskyldig ut, men det styrer hvordan vi handler. Tror du «konsentrasjonen» er en beholdning, leter du etter måter å «fylle på» eller «spare» på den. Ser du i stedet at «å konsentrere seg» bare er et ord for at hunden fortsetter å gjøre den atferden du har bestemt – sitte, ligge, gå fri ved foten – over tid, uten å bytte til alt det andre omgivelsene lokker med, får du noe helt annet – og mer virksomt – å gjøre.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Reifisering skiller seg fra de fire andre ankerbegrepene ved å være en annen type feil. Mentalisme handler om hvor en årsak plasseres (inni, mentalt); sirkelforklaring og nominalfeilslutningen om logikken og trekket i en slutning; egenskapsforklaring om at årsaken legges i individet som et trekk. Reifisering handler om noe som ligger forut for alt dette: en ontologisk kategorifeil – å ta en abstraksjon (en relasjon, en prosess, et sammenfattende mål) for en konkret entitet med selvstendig eksistens, plassering og mengde.

Nettopp fordi feilen er ontologisk og ikke logisk, rammer den like gjerne ikke-mentale abstraksjoner. «Driftene» i eldre treningsspråk ble reifisert til indre krefter med nivå som fylles og tømmes; «energien» blir en væske hunden har for mye eller for lite av. Ingen av disse er mentale tilstander i kognitiv forstand, og likevel er de reifiseringer. Derfor er reifisering ikke en underart av mentalisme, selv om de ofte opptrer sammen (en reifisert indre kraft er både mentalistisk og tingliggjort).

To tegn avslører reifiseringen. Det ene er beholdningsspråket: noe «går tomt», «fylles opp», «brukes opp», «er det mye/lite av». Det andre er eierskapsspråket: hunden «har» eller «mangler» det, som en gjenstand i lomma. Prøven er å spørre: peker ordet på en ting som finnes uavhengig, eller på et forhold eller en aktivitet som bare finnes idet den utspiller seg? «Relasjonen» finnes ikke som en klump mellom hund og eier; den er en måte å sammenfatte en lang historie av samhandling på (se mentalisme og Alfahann for operasjonaliseringen til forsterkningshistorikk). Feilen har et navn og et opphav i vitenskapsfilosofien. Alfred North Whitehead myntet «the fallacy of misplaced concreteness» – å forveksle det abstrakte med det konkrete – i Science and the Modern World (1925), som en kritikk av å opphøye vitenskapelige abstraksjoner («simple location», «matter in motion») til konkrete realiteter, og utviklet den videre i Process and Reality (1929) (kildene varierer i hvilket av verkene de tilskriver termen). En nær slektning er kategorifeilen: Gilbert Ryles anvendelse av samme grunnfeil på sinn–kropp-problemet – å tillegge «sinnet» romlige eller atferdsmessige egenskaper som om det var et fysisk objekt. Her holder vi oss til den atferdsanalytiske formen: å tingliggjøre indre årsaker (Skinner 1953).

Korrektivet er ikke å forby ordene – «konsentrasjon» og «relasjon» er nyttige sammenfatninger. Det er å huske at de er sammenfatninger, og å oversette dem tilbake til prosess og betingelse når man skal forklare eller gripe inn.

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

«Hunden har brukt opp konsentrasjonen sin for i dag.» Hør beholdningsspråket: konsentrasjon som en tank som tømmes. Behandler du det som en ting, prøver du å «rasjonere» den. Oversett i stedet til prosess og betingelse: «å konsentrere seg» er ikke å holde noe, men at hunden fortsetter å utføre den bestemte atferden – sitte, ligge, gå fri ved foten – over tid, uten å bytte til de andre atferdene omgivelsene inviterer til. Hvor godt den gjør det, avhenger av hvor mye oppgaven lønner seg, hvor slitsom den er, hvor sterke forstyrrelsene er, og om hunden er mett eller trøtt. Nå har du håndtak: hev forsterkningen, kort ned økta, senk forstyrrelsene, tren når hunden er opplagt. «Beholdningen» var aldri en ting; den var et navn på hvor godt betingelsene akkurat nå holder den bestemte atferden i gang.

(«Oppmerksomhet» har for øvrig også en teknisk betydning i atferdsanalysen – observerende responser, som er ekte, målbar atferd. Det er den folkelige bruken, der «oppmerksomheten» blir en beholdning man holder eller mister, som er reifiseringen.)

Hva begrepet ikke betyr

Reifisering er ikke nominalfeilslutningen, selv om de begge dreier seg om ord som fører oss vill. Navnefellen er å ta et navn for en årsak (et logisk feiltrinn); reifisering er å ta en abstraksjon for en ting (en ontologisk kategorifeil). Man kan reifisere uten å bruke abstraksjonen som årsaksforklaring i det hele tatt – bare snakke om «energien» som om den var en væske – og man kan begå navnefellen på noe man ikke tingliggjør. Reifisering er heller ikke mentalisme: den rammer også ikke-mentale abstraksjoner («driftene», «energien»). Det reifisering – og bare den – fanger, er kategorifeilen abstraksjon behandlet som konkret ting.

Vanlige misforståelser

• «Da kan vi ikke bruke ord som relasjon og konsentrasjon.» Jo. De er nyttige sammenfatninger. Feilen er ikke ordet, men å tro at det viser til en ting man har en mengde av.
• «Reifisering er bare mentalisme med et annet navn.» Nei. Reifisering rammer også rent ikke-mentale abstraksjoner (drifter, energi), og er en ontologisk, ikke en lokaliserings-, feil.
• «Hvis noe kan gå tomt, må det jo være en beholdning.» At det føles som en beholdning, er nettopp reifiseringen. At oppmerksom atferd avtar, forklares bedre av trøtthet, metning og konkurranse enn av en tom tank.

Kilder

• whitehead1925
• whitehead1929
• skinner1953