Operant betinging

Fakta

Kort definisjon

Operant betinging er læring der atferd kontrolleres av sine konsekvenser: atferd som følges av forsterkning, blir mer sannsynlig, og atferd som følges av straff, mindre sannsynlig. Det er en analytisk beskrivelse av hvordan konsekvenser former atferd, ikke en egen atferdstype.

Canis forklarer

Enkelt forklart

Operant betinging er navnet på den enkleste og mektigste innsikten i all hundetrening: atferd som lønner seg, får du mer av; atferd som ikke lønner seg, får du mindre av. «Operant» kommer av at atferden opererer på omgivelsene – hunden gjør noe, og omgivelsene svarer, og det svaret avgjør hva hunden gjør neste gang.

Nesten alt du bevisst trener, er operant. Hunden setter seg, du gir godbit, sitting blir vanligere. Hunden hopper, ingen hyggelig ting skjer (eller noe hyggelig tas bort), hopping blir sjeldnere. Du former atferd ved å styre hva som skjer etter den.

Det er verdt å merke seg hva slags påstand dette er. Operant betinging er ikke en mekanisme du kan slå av eller på, og ikke en type atferd hunden «har». Det er en måte å beskrive læring på – linsen der vi ser på atferd i lys av konsekvensene den fører til. Den linsen er utrolig nyttig, men den fanger ikke alt som skjer i hunden på én gang, og det bringer oss til tvillingen dens.

Fakta

Utfyllende faglig forklaring

Operant betinging er den ene av atferdsanalysens to grunnleggende læringsbeskrivelser (den andre er respondent betinging). Den handler om atferd som er kontrollert av sine konsekvenser: forsterkning gjør atferden mer sannsynlig, straff mindre sannsynlig, og treleddskontingensen – foranledning, atferd, konsekvens – er rammen den analyseres i. Under operant betinging hører alle konsekvensprosessene: positiv og negativ forsterkning, positiv og negativ straff, og ekstinksjon.

Kontrasten mot respondent betinging bærer forståelsen. Den mest prinsipielle forskjellen er hvilken klasse atferd hver av dem analyserer: operant betinging analyserer operant atferd – atferd som velges ut av konsekvensene sine – mens respondent betinging analyserer refleksresponser, utløst av det som går forut. Skillet ligger altså i hva som kontrollerer atferden:

• Ved operant betinging kontrolleres atferden av det som følger etter den (konsekvensen). Atferden er «utført» (emittert) – hunden gjør noe, og læringen skjer gjennom hva det fører til.
• Ved respondent betinging kontrolleres atferden av det som kommer før den (en utløsende stimulus). Atferden er «utløst» (elicitert) – som spyttsekresjon eller fryktrespons.

Det avgjørende poenget er at de fleste virkelige situasjoner rommer begge samtidig. Hunden som lærer å sitte på signal (operant), lærer samtidig noe respondent om selve situasjonen – lyder, sted og trener knyttes til det som skjer, og kan komme til å utløse forventning, iver eller uro. Å si «dette er operant» om en treningsøkt betyr ikke at ingenting respondent foregår; det betyr at vi analyserer atferden i lys av konsekvensene. De to er linser vi legger på den samme virkeligheten, ikke to bokser vi sorterer atferd i.

Et terminologisk forbehold: «operant betinging» brukes ofte om det samme som instrumentell betinging, men de to termene har ulik opprinnelse. «Instrumentell» stammer fra Thorndikes og Hulls forskningstradisjon (forsøksdyr i labyrinter og problemkasser, atferd som «instrument» for å nå et mål), mens «operant» er Skinners term fra studiet av fri operant i forsøkskammeret. I praksis brukes de ofte om hverandre, men de er ikke rene synonymer – de bærer med seg hver sin teorihistorie, og Canis bruker «operant».

Anvendelse

Eksempel: hundetrening

Du lærer hunden å gå til matta. Hver gang den legger seg der, kommer en godbit; å ligge på matta blir vanligere. Dette er operant betinging: atferden (gå til matta) styrkes av konsekvensen (godbit). Observér at det er rekkefølgen som gjør det operant – konsekvensen kommer etter atferden og virker tilbake på den.

Legg samtidig merke til hva som skjer ved siden av, som ikke er operant: matta selv, og lyden av godbitboksen, begynner å utløse forventning og iver hos hunden før den har gjort noe som helst. Det er respondent betinging som løper i bakgrunnen av den samme økta. Som hundetrener fokuserer du på å trene en bestemt operant atferd – men respondente atferder følger alltid med på lasset. Å være oppmerksom på begge typer atferder gjør deg til en skarpere trener.

Hva begrepet ikke betyr

Operant betinging analyserer en bestemt klasse atferd – operant atferd, atferd som velges ut av konsekvensene sine. To presiseringer hører med. For det første er det ikke topografien som avgjør funksjonen: samme handling – å bjeffe, å løpe – kan tjene ulike operante funksjoner i ulike sammenhenger. Bjeffing kan være opprettholdt av oppmerksomheten den gir i ett tilfelle, av avstanden den skaper til noe skummelt i et annet. Men det er form/funksjon- skillet, ikke skillet operant/respondent: bjeffing og løping er operant atferd – det er hva de gjør for hunden som varierer, ikke hvilken responsklasse de tilhører.

For det andre løper operant og respondent ofte samtidig, på hver sin responsklasse. En labrador som setter seg for en godbit, sikler samtidig som den setter seg – to prosesser på én gang. Eller tenk på dørklokka: å springe til døra ser ut som en respons utløst av ringingen, men den er operant – hunden slutter å springe hvis det aldri er noen der, og den kan la være hvis det lokker mat på kjøkkenet. Konsekvensene styrer den. Samtidig utløser selve ringelyden ekte respondente reaksjoner – aktivering, en stressrespons – som kommer tross konsekvensene, ikke på grunn av dem. Samme lyd, to prosesser, ulike responsklasser.

Det er heller ikke det samme som «belønningstrening». Operant betinging omfatter alle konsekvensprosessene – også straff og ekstinksjon – ikke bare forsterkning. Å bruke straff er like fullt operant betinging som å bruke godbiter.

Vanlige misforståelser

• «Operant betinging er en treningsmetode.» Nei. Det er en beskrivelse av hvordan konsekvenser styrer atferd. Metodene (shaping, targettrening, og så videre) bygger på operant betinging, men er ikke det samme som den.
• «Operant og respondent er to helt atskilte ting.» De er to analytiske beskrivelser, og de fleste situasjoner rommer begge. Skillet ligger i hva som kontrollerer atferden (konsekvens vs. utløsende stimulus) og hvilken type atferd som er gjenstand for analysen (operant atferd vs. refleksresponser) – ikke i at virkeligheten kommer i to rene bokser.
• «Operant = instrumentell.» Nesten, men ikke helt. Termene overlapper i praksis, men har ulik teorihistorie (Skinner vs. Thorndike/Hull) og er ikke rene synonymer.
• «Operant betinging handler bare om belønning.» Nei – den omfatter alle konsekvensprosessene, straff og ekstinksjon inkludert.

Historie

Begrepet «operant» ble innført av B. F. Skinner i The Behavior of Organisms (1938) og utviklet videre i Science and Human Behavior (1953). Skinner skilte den frie operanten – atferd som sendes ut og virker på omgivelsene – fra den utløste, respondente atferden Pavlov hadde studert. Den beslektede «instrumentelle betingingen» har en egen linje gjennom Edward Thorndikes effektlov og Clark Hulls læringsteori; de to tradisjonene nærmet seg hverandre utover 1900-tallet, men begrepene bærer fortsatt spor av ulikt opphav.

Kilder

• skinner1938
• skinner1953
• catania1998